Jeg vil kunne poste i min egen blogg! Drittbloggerbæsj.
Edit: Nåh, det hjalp tydeligvis. Har ikke fått lov å poste i denne bloggen på sikkert tre uker.
fredag, oktober 06, 2006
søndag, september 03, 2006
Ferie
Mont Saint-Michael
Utsikt fra Eiffeltårnet
Fire kilo, baby!
Og da var det 300 dager til neste gang. Oh, well.
lørdag, september 02, 2006
Memememememememe
Ååhh, faens piss assa, det er jo helt umulig for meg å poste en eneste liten fillepost! Ferien har gjort noe med meg, jeg har fått postevegring. Takk til Karen som har tægga meg (bør jeg være flau over den barnslige, ekstatiske følelsen jeg får når noen tægger meg?)og dermed gitt meg den tuppen ræva mi trengte for å sette seg ned i sofaen å skrive ...dette:
Altså: femten fine ting som er blitt sagt til meg. Jeg starter her med en blind naivitet om at jeg skal klare å komme på femten ting.
1. Det betyr ekstra mye når den positive tilbakemeldingen kommer fra deg.
2. Du er den strengeste læreren jeg har. Og den kuleste!
3. Vil du gifte deg med meg? (060806)
4. Skulle ønske jeg var så lite komplisert som du er.
5. Kollega av pappa: "Du er helt utrolig lik faren din" Ullsokk: Takk! ...men jeg er adoptert! (Kopliment fordi pappas familie er meget pene)
6. Da jeg så deg ble resten av verden svart hvit.
7. Satser du på dette, så vet jeg du vil klare det.
8. Vi har besluttet å gi deg en B på masteroppgaven din. Ullsokk: betyr det at jeg står??!!
9. Du drikker som en mann!
10. Du er så rar at det nesten blir søtt.
11. Du er flink til å glede deg over andre.
12. Jeg trodde du var nitten, du er jo så kuuuuul! (sitat: min 11 år gamle, litt naive, niese)
13. Kroppen din er genial.
14. Jeg håpet jeg skulle jobbe med deg!
15. Du raper som en mann.
Femten! Yes, jeg klarte det!
Videre vil jeg tægge: MONIKA og HVALFANGEREN (som skrev noe om farvel, men jeg velger å forstå det som for kryptisk til at jeg kan fatte det, han er herved tægget uansett)
...og da var vi i gang med bloggingen igjen.
Altså: femten fine ting som er blitt sagt til meg. Jeg starter her med en blind naivitet om at jeg skal klare å komme på femten ting.
1. Det betyr ekstra mye når den positive tilbakemeldingen kommer fra deg.
2. Du er den strengeste læreren jeg har. Og den kuleste!
3. Vil du gifte deg med meg? (060806)
4. Skulle ønske jeg var så lite komplisert som du er.
5. Kollega av pappa: "Du er helt utrolig lik faren din" Ullsokk: Takk! ...men jeg er adoptert! (Kopliment fordi pappas familie er meget pene)
6. Da jeg så deg ble resten av verden svart hvit.
7. Satser du på dette, så vet jeg du vil klare det.
8. Vi har besluttet å gi deg en B på masteroppgaven din. Ullsokk: betyr det at jeg står??!!
9. Du drikker som en mann!
10. Du er så rar at det nesten blir søtt.
11. Du er flink til å glede deg over andre.
12. Jeg trodde du var nitten, du er jo så kuuuuul! (sitat: min 11 år gamle, litt naive, niese)
13. Kroppen din er genial.
14. Jeg håpet jeg skulle jobbe med deg!
15. Du raper som en mann.
Femten! Yes, jeg klarte det!
Videre vil jeg tægge: MONIKA og HVALFANGEREN (som skrev noe om farvel, men jeg velger å forstå det som for kryptisk til at jeg kan fatte det, han er herved tægget uansett)
...og da var vi i gang med bloggingen igjen.
lørdag, juli 15, 2006
Ferie!
(Nå drar jeg på ferie. Blir bare sporadisk å titte innom her frem til midten av august. Finnmark og Paris frem til da!)
Ullsokken logger av.
Ullsokken logger av.
fredag, juli 14, 2006
Skuffede googlere
Etter at jeg skrev forrige post er det tydeligvis en del googlere som ikke har havnet på den siden de hadde håpet på. Sitecounteren min derimot, har gjort litt av et hopp. Ganske sjakktrekk å kalle posten "pene jenter", dette er tydeligvis et hett søkeord både i Norge, Sverige og Danmark.
Ellers er det en del som søker etter "sekkemannen trondheim" (jeg tar gjerne imot noen historier om denne karen! Ellers kan jeg anbefale hjemmesiden hans: http://club1008.tripod.com/ Han kaller seg forresten Rajananda Dhananjaya. Med trøndersk tonefall.)
Og du fra politiet som stadig er innom siden min: Jeg har ikke gjort noe! ...Tror jeg!
Det var et utvalg av søkeord for denne gang.
(statministerens kontor)
Ellers er det en del som søker etter "sekkemannen trondheim" (jeg tar gjerne imot noen historier om denne karen! Ellers kan jeg anbefale hjemmesiden hans: http://club1008.tripod.com/ Han kaller seg forresten Rajananda Dhananjaya. Med trøndersk tonefall.)
Og du fra politiet som stadig er innom siden min: Jeg har ikke gjort noe! ...Tror jeg!
Det var et utvalg av søkeord for denne gang.
(statministerens kontor)
torsdag, juni 29, 2006
Rene pene jenter
Sitter og ser på en eller annen film. Ok, jeg svitsjer. Jeg har reisefeber, sambo og min flunkende nye fluestang er på vei nordover, og skal hente meg i Bodø i morgen, så jeg har vanskelig for å konsentrere meg om andre ting.
Saken er den, at på denne filmen er det tre ganske lekre damer. Damene har begitt seg ut på tur. De er i ørkenen (en amerikansk ørken vel og merke, disse har gjerne noe uforståelig sexy og urbant over seg på film), de graver etter noe viktig og spennende, og de gjemmer seg i jordhuler for coyoter. Allikevel er den hvite singleten til hun ene dama forbanna hvit og ren! Sminken sitter perfekt, og hvis man kan svette på en sexy, stilig og sofistikert måte, så har denne dama klart det. Hvorfor er noen jenter alltid så irriterende rene?
Skal ut å teste min nye hvite singlet i morgen. Tipper den holder seg hvit i fem minutter. Omtrent til kaffebaren, med andre ord.
Saken er den, at på denne filmen er det tre ganske lekre damer. Damene har begitt seg ut på tur. De er i ørkenen (en amerikansk ørken vel og merke, disse har gjerne noe uforståelig sexy og urbant over seg på film), de graver etter noe viktig og spennende, og de gjemmer seg i jordhuler for coyoter. Allikevel er den hvite singleten til hun ene dama forbanna hvit og ren! Sminken sitter perfekt, og hvis man kan svette på en sexy, stilig og sofistikert måte, så har denne dama klart det. Hvorfor er noen jenter alltid så irriterende rene?
Skal ut å teste min nye hvite singlet i morgen. Tipper den holder seg hvit i fem minutter. Omtrent til kaffebaren, med andre ord.
mandag, juni 19, 2006
Nervevrak
- Jeg gulper hele middagen (pasta, bacon og tomat med hvitløk, var inmari godt) opp i munnen under trening. Med mindre jeg har blitt drøvtygger, ikke et godt tegn.
- Jeg vurderer å drikke meg i søvn. Med øl.
- Jeg leter en halvtime etter nøklene mine som jeg skal putte i sekken, når jeg allerede har puttet dem i sekken.
- Jeg kjøper kaffe og heller ut alt på bakken før jeg rekker å smake på den.
- Jeg Kjøper nok en kopp kaffe, som jeg holder i hånden helt til den er blitt kald og ekkel.
Jeg skal forsvare oppgaven min i morgen, og jeg holder på å dø på meg. Jeg, som til vanlig er "kald og kynisk -i positiv forstand altså!" (sitat: god veninne) er nå en skjelvende nerveklomp.
...faen.
søndag, juni 18, 2006
lørdag, juni 17, 2006
Lyder jeg vil sovne til
Her er en liste med mine favorittlyder når jeg skal sove:
- Havet. Helst rolige dønninger mot en sandstrand. Sist opplevd i Torre Del Mar påsken i fjor.
- Sus fra en isbre. Lyder fra bekker, elver og kalvinger fra breen gir et helt spesielt sus, som jeg sist sovnet til i Loen sommeren 1998.
- Storm og regn. Oppleves store deler av høsten, mest perfekt om soverommet ligger på et hjørne av huset med to yttervegger.
- Natt-tog. Lyden av toghjulene som treffer skjøter i skinnene. Sist opplevd påsken 2002 på vei fra Trondheim til Oslo.
Mitt neste bosted skal være der en isbre møter havet ved en sandstrand, rett ved togskinnene på en plass i landet der det stormer og regner store deler av året.
Tips til boplass, anyone?
mandag, juni 05, 2006
Meg og Vann
Jaha, så da sitter jeg her igjen. Jeg kan skrive et blogginnlegg uten å få akutt dårlig samvittighet for at jeg ikke skriver på oppgaven. For oppgaven er levert. Den ble ferdig natt til fredag 19. mai klokken 03.00. Da hadde jeg spist en bærepose med godis (og en fornuftig banan), tømt kaffemaskinen ved den stengte kafeen, sneket meg rundt på campus i frykt for å møte sekkemannen som jeg visste befant seg i nærheten, stått foran speilet i handicapdoen (som jeg først hadde sjekket at var sekkemannfritt) og vist thumbs-up til meg selv mens jeg jublet lydløst, og på veien hjem så jeg en grevling. Så lå jeg i senga mi og så i taket mens kaffen sørget for at kroppen min skalv som et aspeløv, og søvnmangelen gjorde at jeg måtte ty til hard viljestyrke for ikke å kaste opp. Dagen etter var det arrangert leveringsfest for meg, og jeg startet kvelden med å føle meg fyllesjuk ganger ti. Noen ganger er man så sliten at man ligger i rennesteinen etter en halv kopp øl. Denne dagen var jeg enda mer sliten enn dette, så ingen alkohol i verden klarte å få meg brisen en gang.
MEN, uansprett…
Jeg har drevet rundt i kjent og kjær plankton-stil etter dette, og har ikke de revolusjonerende nyhetene og komme med. Men jeg tenkte jeg skulle belyse min noe tragiske bloggtittel. Ikke at dette vil gi noen bedre innsikt i hvorfor siden min heter ”best uten vann”, for jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg fikk en dag i …oktober var det vel… en veldig trang til å lage meg en blogg. Som med de fleste andre ting måtte dette skje NÅ, så da ble det ikke mye tid til å fundere rundt navn og andre uviktigheter. Men altså, hvorfor er jeg best uten vann?
Som ullsokk sier det seg selv at jeg er mye bedre uten vann enn med. Riktig nok klarer jeg å holde foten din varm selv om jeg er våt, dette fordi jeg er laget av det geniale stoffet ull. Dessverre er det sånn at selv om jeg fortsatt holder på varmen begynner jeg å klø noe forjævlig (jeg er nemlig ikke en slik fancy ullvangsokk, men en sokk som bestemora di strikket til deg for lenge siden), og det er stor sannsynlighet for at du vil dra meg av og slenge meg i et hjørne.
Den skarpe leser har kanskje resonert seg frem til at jeg egentlig ikke er en ullsokk. Dette er et skalkeskjul, eller et kallenavn om du vil. Egentlig er jeg en jente med et ganske ambivalent forhold til vann. Jeg elsker å drikke det, jeg elsker å fiske i det, jeg elsker å være i båt eller kano, og å se sjø og hav. Jeg HATER å være i det. Jeg har aldri lært meg å svømme, da jeg hver gang jeg dupper kroppen i vannet får en følelse av å bli most. Lungene klarer rett og slett ikke å puste ordentlig når de er omsluttet av vann. Når jeg juksesvømmer (når noen skal ta bilde av meg, eller jeg er ute etter å få litt skryt) har jeg en fot nedi og haka rettet mot sola mens jeg puster fortere enn et damplokomotiv i god fart. Munnen former jeg som en trakt opp i luften så jeg skal være sikker på at den hele tiden holder seg over vannoverflaten. (Kan du skjønne hvorfor alle bildene av meg som svømmer blir mislykket?) Om det skulle komme en dråpe vann i nærheten av ansiktet mitt er hele badeseansen over. En dråpe i panna gjør at jeg blir nødt til å lukke øynene og holde pusten helt til jeg har klart å karre meg i land og funnet et håndkle. Denne prosedyren har jeg også i dusjen. Her må jeg alltid ha et håndkle hengende over dusjkabinettet, slik at fjeset til en hver tid er tørt. Dusjhodet må dessuten være tilstrekkelig langt nede på stanga, slik at vannstrålene ikke kan ta veien over hodet mitt og havne i fjeset. Jeg er altså best uten vann, men vurderer allikevel å finne en annen bloggtittel.
MEN, uansprett…
Jeg har drevet rundt i kjent og kjær plankton-stil etter dette, og har ikke de revolusjonerende nyhetene og komme med. Men jeg tenkte jeg skulle belyse min noe tragiske bloggtittel. Ikke at dette vil gi noen bedre innsikt i hvorfor siden min heter ”best uten vann”, for jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg fikk en dag i …oktober var det vel… en veldig trang til å lage meg en blogg. Som med de fleste andre ting måtte dette skje NÅ, så da ble det ikke mye tid til å fundere rundt navn og andre uviktigheter. Men altså, hvorfor er jeg best uten vann?
Som ullsokk sier det seg selv at jeg er mye bedre uten vann enn med. Riktig nok klarer jeg å holde foten din varm selv om jeg er våt, dette fordi jeg er laget av det geniale stoffet ull. Dessverre er det sånn at selv om jeg fortsatt holder på varmen begynner jeg å klø noe forjævlig (jeg er nemlig ikke en slik fancy ullvangsokk, men en sokk som bestemora di strikket til deg for lenge siden), og det er stor sannsynlighet for at du vil dra meg av og slenge meg i et hjørne.
Den skarpe leser har kanskje resonert seg frem til at jeg egentlig ikke er en ullsokk. Dette er et skalkeskjul, eller et kallenavn om du vil. Egentlig er jeg en jente med et ganske ambivalent forhold til vann. Jeg elsker å drikke det, jeg elsker å fiske i det, jeg elsker å være i båt eller kano, og å se sjø og hav. Jeg HATER å være i det. Jeg har aldri lært meg å svømme, da jeg hver gang jeg dupper kroppen i vannet får en følelse av å bli most. Lungene klarer rett og slett ikke å puste ordentlig når de er omsluttet av vann. Når jeg juksesvømmer (når noen skal ta bilde av meg, eller jeg er ute etter å få litt skryt) har jeg en fot nedi og haka rettet mot sola mens jeg puster fortere enn et damplokomotiv i god fart. Munnen former jeg som en trakt opp i luften så jeg skal være sikker på at den hele tiden holder seg over vannoverflaten. (Kan du skjønne hvorfor alle bildene av meg som svømmer blir mislykket?) Om det skulle komme en dråpe vann i nærheten av ansiktet mitt er hele badeseansen over. En dråpe i panna gjør at jeg blir nødt til å lukke øynene og holde pusten helt til jeg har klart å karre meg i land og funnet et håndkle. Denne prosedyren har jeg også i dusjen. Her må jeg alltid ha et håndkle hengende over dusjkabinettet, slik at fjeset til en hver tid er tørt. Dusjhodet må dessuten være tilstrekkelig langt nede på stanga, slik at vannstrålene ikke kan ta veien over hodet mitt og havne i fjeset. Jeg er altså best uten vann, men vurderer allikevel å finne en annen bloggtittel.
tirsdag, mai 16, 2006
Hipp Hurra!
I morgen er den dagen da norske bloggere skal skrive at "17. Mai er så iiiinmari teit assa".
Huhuei, hvor verden er forutsigbar.
Personlig er dette den dagen i året jeg faktisk blir glad av å høre korpsmusikk(!), og jeg er sikker på at solen titter ned på oss bak skyene.
Huhuei, hvor verden er forutsigbar.
Personlig er dette den dagen i året jeg faktisk blir glad av å høre korpsmusikk(!), og jeg er sikker på at solen titter ned på oss bak skyene.
fredag, mai 05, 2006
Å klatre i trær...
"Talking with antother person
is like climbing a tree
that climbs back"
(Ericson 1986)
Å skrive en masteroppgave er faen meg som å klatre et tre som du først måtte bygge selv, for så å merke at du har glemt å bygge grenene.
is like climbing a tree
that climbs back"
(Ericson 1986)
Å skrive en masteroppgave er faen meg som å klatre et tre som du først måtte bygge selv, for så å merke at du har glemt å bygge grenene.
tirsdag, april 18, 2006
Ganske tomt
Det er ganske tomt og stille fra ullsokken nå for tia. Jeg har fire uker igjen til masteroppgaven skal levers inn (Å HERREGUD Å HERREGUUUD!!) og det meste av tia går med til å henge over dataen og skrive skrive skrive... Blogging blir nedprioritert av to grunner:
1. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg tenker på å skrive en post her istedenfor å analysere åpninger og lukninger av teaterprosesser. Det er akkurat som når man skal lese til en eksamen og ikke har samvittighet til å lese en skjønnlitterær bok istedenfor, dessuten har man heller ikke mye ork.
2. Det skjer minimalt i livet mitt for tiden. Jeg sover, er på skolen senest til ni-kaffen, skriver, drar hjem, spiser, sover. Det lille jeg har igjen av overskudd blir brukt på å pleie forhold til kjæreste og venner.
MEN, om fire uker... DA er dette vakumet over, og DA... skal jeg prøve å få meg et liv. Det blir sikkert spennende.
Til da ...ønsk meg lykke til. Ai nid it!
Edit: og beklager at jeg er skikkelig lusen på kommentarer i andre dagbøker for tia... min kommunikasjonsevne er på huleboernivå; MAT! NÅ! SOVE! Zzzzz...
1. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg tenker på å skrive en post her istedenfor å analysere åpninger og lukninger av teaterprosesser. Det er akkurat som når man skal lese til en eksamen og ikke har samvittighet til å lese en skjønnlitterær bok istedenfor, dessuten har man heller ikke mye ork.
2. Det skjer minimalt i livet mitt for tiden. Jeg sover, er på skolen senest til ni-kaffen, skriver, drar hjem, spiser, sover. Det lille jeg har igjen av overskudd blir brukt på å pleie forhold til kjæreste og venner.
MEN, om fire uker... DA er dette vakumet over, og DA... skal jeg prøve å få meg et liv. Det blir sikkert spennende.
Til da ...ønsk meg lykke til. Ai nid it!
Edit: og beklager at jeg er skikkelig lusen på kommentarer i andre dagbøker for tia... min kommunikasjonsevne er på huleboernivå; MAT! NÅ! SOVE! Zzzzz...
onsdag, mars 15, 2006
lørdag, mars 11, 2006
Røverdatter!
Hmh... jeg får ikke til å kommentere i bloggen til Røverdattera. Får bare beskjed om at kommentaren er lagret og skal godkjennes. Men nå er det vel en tre-fire kommentarer til godkjenning, og ingenting skjer, så da undrer jeg: er det noe galt med kommentarsystemet i bloggen din, røverbrøler? Ingen andre kommentarer har kommet inn etter at dette skjedde heller... hm... jeg vil kommentere! Buhuhu...
onsdag, mars 08, 2006
Ikke nå, men snart!
Nå nærmer det seg endelig sommer igjen, og jeg merker at jeg våkner opplagt av meg selv klokken sju og kan ligge og vente på at vekkerklokka skal ringe mens jeg fryder meg over at det allerede har blitt ganske lyst ute. Som samboeren min sier: Jeg liker dinosauren hele året, men sommerdinosauren er ekstra morsom å være sammen med. Jeg er på mitt beste om sommeren.
Aller best har jeg det når vi drar nordover til Finnmark i sommerferien. Ingenting er så beroligende for sjela som å stå i elva midt på natten og kaste med fluestanga etter laks, sitte i den lille røde pionerbåten mens sambo sitter ved motoren. Med kaffe på termos og dorge etter sjøørret, mens midtnattssola ligger og hviler uti barentshavet. Da tenker jeg at alt strevet ellers i året er så verdt å gå igjennom for å kunne sitte der akkurat da.
Det er ganske utrolig hvor opplagt man blir av at det er sol 24 timer i døgnet. Soving blir mer en sånn sporadisk greie man utfører når man ikke har noe bedre å ta seg til, for eksempel om vinteren.
Jeg har ei venninne fra ei lita øy i et sted i Troms. Hver sommer jobbet hun på det lokale hotellet som stort sett var proppfullt av de tyskerne, italienerne og amerikanerne som ikke hadde fylt opp hurtigruta. En sen kveld kom et typisk middelaldrende amerikansk ektepar inn i resepsjonen. Han i passe sportslige kakishorts, collegegenser med ”nordlysbyen tromsø”, feltsandaler med golfsokker og blå caps med 71,4 grader nord på. Hun i behagelige bommulsbukser, overpriset dalegenser kjøpt på bryggen i bergen, og caps som matchet mannen. De hadde vært ute og gått, for de var ganske anpustne, men de hadde visst ikke funnet det de lette etter.
Amerikansk mann: Excuse me, where can we see the midnight-sun?
Min Venninne: Just go outside end look at the sky.
Amerikansk mann: (Godslig latter) Oh… no, not THAT sun, the other one, the MIDNIGHT-sun!
Aller best har jeg det når vi drar nordover til Finnmark i sommerferien. Ingenting er så beroligende for sjela som å stå i elva midt på natten og kaste med fluestanga etter laks, sitte i den lille røde pionerbåten mens sambo sitter ved motoren. Med kaffe på termos og dorge etter sjøørret, mens midtnattssola ligger og hviler uti barentshavet. Da tenker jeg at alt strevet ellers i året er så verdt å gå igjennom for å kunne sitte der akkurat da.
Det er ganske utrolig hvor opplagt man blir av at det er sol 24 timer i døgnet. Soving blir mer en sånn sporadisk greie man utfører når man ikke har noe bedre å ta seg til, for eksempel om vinteren.
Jeg har ei venninne fra ei lita øy i et sted i Troms. Hver sommer jobbet hun på det lokale hotellet som stort sett var proppfullt av de tyskerne, italienerne og amerikanerne som ikke hadde fylt opp hurtigruta. En sen kveld kom et typisk middelaldrende amerikansk ektepar inn i resepsjonen. Han i passe sportslige kakishorts, collegegenser med ”nordlysbyen tromsø”, feltsandaler med golfsokker og blå caps med 71,4 grader nord på. Hun i behagelige bommulsbukser, overpriset dalegenser kjøpt på bryggen i bergen, og caps som matchet mannen. De hadde vært ute og gått, for de var ganske anpustne, men de hadde visst ikke funnet det de lette etter.
Amerikansk mann: Excuse me, where can we see the midnight-sun?
Min Venninne: Just go outside end look at the sky.
Amerikansk mann: (Godslig latter) Oh… no, not THAT sun, the other one, the MIDNIGHT-sun!
tirsdag, februar 28, 2006
Tannlegebesøk
I dag var jeg hos tannlegen igjen. Må nesten si igjen, for det føles som jeg er der hele tiden. Først får jeg innkallingen, så gruer jeg meg i en måned, og så drar jeg dit og har det fælt, og så gruer jeg meg et år til jeg må dit igjen.
I dag kom jeg som vanlig inn på kontoret hans og satte meg ned i stolen halvt svimeslått av tannlegelukta. (Hvorfor har de sånn lukt der? Det er jo den som gir meg mest panikk!) Etter en rask titt og fire røntgenbilder kunne han fastslå at jeg hadde verken tannsten eller hull og er-du-flink-med-tanntråd-nei-vel-bruk-det-oftere.
Nå kan det hende han ikke turte annet. Besøket ble nemlig åpnet slik:
Tannlegen: Hvordan er tennene dine i dag da?
Ullsokk: Skarpe.
I dag kom jeg som vanlig inn på kontoret hans og satte meg ned i stolen halvt svimeslått av tannlegelukta. (Hvorfor har de sånn lukt der? Det er jo den som gir meg mest panikk!) Etter en rask titt og fire røntgenbilder kunne han fastslå at jeg hadde verken tannsten eller hull og er-du-flink-med-tanntråd-nei-vel-bruk-det-oftere.
Nå kan det hende han ikke turte annet. Besøket ble nemlig åpnet slik:
Tannlegen: Hvordan er tennene dine i dag da?
Ullsokk: Skarpe.
tirsdag, februar 14, 2006
Ditt Spøkæls!
Jeg studerer et fag som bærer med seg en del fordommer. Faget heter Teater. Selv om jeg har aldri så lyst til å avkrefte disse fordommene, må jeg nok innse at bare den lille klassen jeg går i nå (inkludert meg selv) bekrefter over halvparten. Vi har hun som alltid går i flagrende gevanter, vi har ”gutten”, vi har hun som føler veldig mye om det meste, vi har hun som var han, vi har han som aldri dusjer, vi har hun som aldri blir ferdig med oppgaven fordi hun venter på den geniale ideen, og ikke minst har vi de som har overnaturlige evner!
De som har overnaturlige evner er en liten gruppe på tre stykker. De er kjempesnille mennesker alle tre, og jeg skal ikke stå på noen høy hest og påstå at de fleste overnaturlige opplevelser kommer av at man er i en eller annen fase av søvnen, men noen ganger må jeg bare innrømme at det blir litt for mye snakk om spøkelser som stadig vekk er på nattebesøk hos denne gjengen. Det kan virke som at det bare tyter spøkelser inn til disse personene så fort de er i et mørkt rom og skal sove.
Så var det her om dagen at vi hadde en pause mellom to forelesningsøkter. Jeg løp som vanlig rett bort til kaffetrakteren på kafeen, og kom tilbake til klasserommet før pausen var over. Det var bare de og jeg der. Det var de som hadde overnaturlige evner, og det var jeg som hadde elgsokker. Det var de som likte å drikke grønn te og diskutere de overnaturlige hjelperne sine, og det var jeg som liker å drikke kaffe og drepe dyr som jeg kan spise etterpå. De var de som trodde på spøkelser, og jeg som trodde på julenissen. Allikevel måtte de spørre meg om ikke jeg hadde opplevd at noen tok kontakt fra det hinsidige.
Først måtte jeg tenke hardt og lenge. Desperat prøvde jeg å presse frem ett eller annet minne, noe om en potteplante som snakket til meg eller noe, men det var forgjeves, så jeg tydde til en slags nødløsning:
”Vet dere hva jeg gjør når jeg møter et spøkelse?”
”Nei?? Hva da?”
(holder meg for ørene og lukker øynene)
”SPØKELSE SPØKELSE GÅ DIN VEI! DU FINNES IKKE MEN DET GJØR JEG!”
…(stillhet)…
…(pinlig stillhet)…
…og absolutt ingen syntes at jeg var morsom.
Lurer du på hvilken fordom jeg bekrefter? Jeg er ekstremt sarkastisk.
De som har overnaturlige evner er en liten gruppe på tre stykker. De er kjempesnille mennesker alle tre, og jeg skal ikke stå på noen høy hest og påstå at de fleste overnaturlige opplevelser kommer av at man er i en eller annen fase av søvnen, men noen ganger må jeg bare innrømme at det blir litt for mye snakk om spøkelser som stadig vekk er på nattebesøk hos denne gjengen. Det kan virke som at det bare tyter spøkelser inn til disse personene så fort de er i et mørkt rom og skal sove.
Så var det her om dagen at vi hadde en pause mellom to forelesningsøkter. Jeg løp som vanlig rett bort til kaffetrakteren på kafeen, og kom tilbake til klasserommet før pausen var over. Det var bare de og jeg der. Det var de som hadde overnaturlige evner, og det var jeg som hadde elgsokker. Det var de som likte å drikke grønn te og diskutere de overnaturlige hjelperne sine, og det var jeg som liker å drikke kaffe og drepe dyr som jeg kan spise etterpå. De var de som trodde på spøkelser, og jeg som trodde på julenissen. Allikevel måtte de spørre meg om ikke jeg hadde opplevd at noen tok kontakt fra det hinsidige.
Først måtte jeg tenke hardt og lenge. Desperat prøvde jeg å presse frem ett eller annet minne, noe om en potteplante som snakket til meg eller noe, men det var forgjeves, så jeg tydde til en slags nødløsning:
”Vet dere hva jeg gjør når jeg møter et spøkelse?”
”Nei?? Hva da?”
(holder meg for ørene og lukker øynene)
”SPØKELSE SPØKELSE GÅ DIN VEI! DU FINNES IKKE MEN DET GJØR JEG!”
…(stillhet)…
…(pinlig stillhet)…
…og absolutt ingen syntes at jeg var morsom.
Lurer du på hvilken fordom jeg bekrefter? Jeg er ekstremt sarkastisk.
mandag, februar 06, 2006
Alene?
Sitter her på lesesalen med en litt rar følelse. Samtlige lesesalsslitere har forlatt rommet, og jeg sitter her helt alene. Det har aldri skjedd før! Skulle det skje noe viktig klokken halv tolv? Har hele verden blitt spist opp av tidsfangerne, mens jeg svever rundt på en liten bit av jorda som de glemte å sluke? Skal jeg våge meg ut for å kjøpe en kaffe...?
onsdag, februar 01, 2006
Liste!
Ble tægget av prinsessen.
Four jobs that I've had
- Skuespiller. Det er den artigste, ja.
- Teaterinstruktør. Også ganske arti forresten.
- Assistent i en klasse med psykisk utviklinghemmede barn. arti det og gitt!
- Barneformidler. På museum.
Four movies I can watch over and over
- Ringenes Herre triologien
- La vita e bella- Forest Gump (feel good, feel good!)
- Kill Bill. en og to.
Four places I have lived
- Akershus
- Hordaland
- Trøndelag
- ...dette er et fortvilet forsøk på å være anonym!
Four TV shows I like to watch
-friends
-Prisonbreak
-6 som oss
-kongen av queens
Four foods that I like
- oliven
- soltørket tomat
- det meste som har pesto på seg
- tapas
Four websites I visit daily
- hotmail
- nettdagbok
- imperfektum
- its learning
Four things I want to do before I die
- ha besøkt alle kontinentene
- smake mat jeg ikke tåler
- kjøre på venstre side. Helst i et land der dette er den normale siden...
- finne ut hvordan det er å ha sex når man er skikkelig gammal!
Four people I'm tagging
Rikke
LinnJones
Monika
Sjybert
-litt vrien den der, da det vel egentlig ikke er så mange som leser denne bloggen. Men jeg tægger nå noen jeg leser i og synes skriver bra, så får jeg heller fortelle dem at de er tægga, hehe... Sånn kan det gå når man skriver to innlegg i måneden.
Four jobs that I've had
- Skuespiller. Det er den artigste, ja.
- Teaterinstruktør. Også ganske arti forresten.
- Assistent i en klasse med psykisk utviklinghemmede barn. arti det og gitt!
- Barneformidler. På museum.
Four movies I can watch over and over
- Ringenes Herre triologien
- La vita e bella- Forest Gump (feel good, feel good!)
- Kill Bill. en og to.
Four places I have lived
- Akershus
- Hordaland
- Trøndelag
- ...dette er et fortvilet forsøk på å være anonym!
Four TV shows I like to watch
-friends
-Prisonbreak
-6 som oss
-kongen av queens
Four foods that I like
- oliven
- soltørket tomat
- det meste som har pesto på seg
- tapas
Four websites I visit daily
- hotmail
- nettdagbok
- imperfektum
- its learning
Four things I want to do before I die
- ha besøkt alle kontinentene
- smake mat jeg ikke tåler
- kjøre på venstre side. Helst i et land der dette er den normale siden...
- finne ut hvordan det er å ha sex når man er skikkelig gammal!
Four people I'm tagging
Rikke
LinnJones
Monika
Sjybert
-litt vrien den der, da det vel egentlig ikke er så mange som leser denne bloggen. Men jeg tægger nå noen jeg leser i og synes skriver bra, så får jeg heller fortelle dem at de er tægga, hehe... Sånn kan det gå når man skriver to innlegg i måneden.
torsdag, januar 19, 2006
Den der vinden
I dag blåste vinden
inn i munnen min
gjennom halsen
ned i lungene
tok et rundkast
og ut gjennom nesen min
(Man følte seg nesten litt misbrukt).
Bilen min blåste bortover den isete parkeringsplassen utenfor universitetet, og jeg sjanglet den mellom alle de andre bilene uten å krasje en eneste gang.
Nå skal jeg snart hente en liten jente på flyplassen, imens skal jeg mentalt passe på at flyet hennes kjører pent i vinden.
inn i munnen min
gjennom halsen
ned i lungene
tok et rundkast
og ut gjennom nesen min
(Man følte seg nesten litt misbrukt).
Bilen min blåste bortover den isete parkeringsplassen utenfor universitetet, og jeg sjanglet den mellom alle de andre bilene uten å krasje en eneste gang.
Nå skal jeg snart hente en liten jente på flyplassen, imens skal jeg mentalt passe på at flyet hennes kjører pent i vinden.
tirsdag, januar 10, 2006
slang! -stygge historier.
Da jeg var liten, kanskje fem år, kjøpte mamma og pappa et epletre. Jeg fikk høre om det før jeg så det, og jeg så for meg et av de store epletrærne i hagen til farmor og farfar. Jeg så også for meg hvordan jeg kunne løpe ut i hagen å plukke meg et eple når jeg ville. (det at vi som regel hadde butikkepler i hus hele tiden var liksom ikke like stas…). Da jeg så det nye epletreet ble jeg ganske skuffet. Det så mer ut som en kvist, og det tok flere år før det kom noen epler på det. Jeg og søsteren min ventet tålmodig på at treet skulle begynne å bære frukter, og etter noen år kom det en vår der det plutselig var to av epleblomstene som hadde blitt til små eplekart. Jeg og søsteren min voktet disse kartene hver dag, og så hvordan de gradvis vokste seg større. Hver dag spurte vi de voksne om det ikke snart ville være på tide å plukke ned eplene og smake på de, men hver gang fikk vi beskjed om at de ville være sure og at vi gjorde bedre i å vente til høsten. Høsten kom etter sommerferien, og som de lærerbarna vi var ville sommerferie si at vi var borte fra hjemme i nesten to måneder. Det var med stor skepsis vi forlot våre vaktposter ved epletreet. Da sommeren var over kom vi tilbake til det vi med et nødskrik kunne kalle eplehagen, bare for å oppdage at eplene var plukket. Noen hadde vært på epleslang i hagen vår. År etter år gjentok dette seg. Treet nektet å poppe ut flere en to epler, og begge disse var borte når ferien var over. Slang ble for meg noe fælt og utilgivelig. Helt til vi flyttet.
Det nye huset hadde en ordentlig eplehage. Fire epletrær, et plommetre og et utall ripsbusker. Jeg var fremdeles fasinert av tanken på å ta med et egetprodusert eple på skolen, men dette ble snart overskygget av eplehagens forbannelse. Eplene måtte nemlig plukkes. Alle sammen. Og de var mange. Mamma og pappa er gamle raddiser, og jeg har blitt kjørt rundt i en Lada til spot og spe så lenge jeg kan huske. Her skulle ikke et eple falle til bakken uten at det ble brukt til noe nyttig. Hele høsten, fra august til november, tilbrakte jeg ute i hagen under epletrærne mens jeg fylte titusener av bøtter med epler, epler og atter epler. Jeg og søsteren min ba hver kveld om at noen måtte komme på slang hos oss. Kanskje en skoleklasse på tur. Gjerne hele skolen. Slang var nå blitt noe vakkert, nærmest uoppnåelig.
Verdens beste, eller kanskje verste, slanghistorie hørte jeg av en fyr jeg gikk i klasse med på videregående. Da han gikk på ungdomsskolen hadde han og en kamerat sneket seg inn på en svær gulrotåker. Der hadde de dratt opp gulrøttene, en etter en, og spist en bit av hver før de stakk dem tilbake i jorda igjen. Det var mange gulrøtter, og de hadde brukt store deler av natta. Jeg vet dette er fullstendig tragisk for den stakkars gulrotbonden som under innhøstingen av årets gulrøtter som skulle gi de femten sønnene hans sko på beina, der han gråt mens han forbannet den sinnssyke muldvarpen som måtte bo under åkeren hans. Allikevel står dette for meg som en av de mer hysteriske slanghistoriene jeg har hørt.
Det nye huset hadde en ordentlig eplehage. Fire epletrær, et plommetre og et utall ripsbusker. Jeg var fremdeles fasinert av tanken på å ta med et egetprodusert eple på skolen, men dette ble snart overskygget av eplehagens forbannelse. Eplene måtte nemlig plukkes. Alle sammen. Og de var mange. Mamma og pappa er gamle raddiser, og jeg har blitt kjørt rundt i en Lada til spot og spe så lenge jeg kan huske. Her skulle ikke et eple falle til bakken uten at det ble brukt til noe nyttig. Hele høsten, fra august til november, tilbrakte jeg ute i hagen under epletrærne mens jeg fylte titusener av bøtter med epler, epler og atter epler. Jeg og søsteren min ba hver kveld om at noen måtte komme på slang hos oss. Kanskje en skoleklasse på tur. Gjerne hele skolen. Slang var nå blitt noe vakkert, nærmest uoppnåelig.
Verdens beste, eller kanskje verste, slanghistorie hørte jeg av en fyr jeg gikk i klasse med på videregående. Da han gikk på ungdomsskolen hadde han og en kamerat sneket seg inn på en svær gulrotåker. Der hadde de dratt opp gulrøttene, en etter en, og spist en bit av hver før de stakk dem tilbake i jorda igjen. Det var mange gulrøtter, og de hadde brukt store deler av natta. Jeg vet dette er fullstendig tragisk for den stakkars gulrotbonden som under innhøstingen av årets gulrøtter som skulle gi de femten sønnene hans sko på beina, der han gråt mens han forbannet den sinnssyke muldvarpen som måtte bo under åkeren hans. Allikevel står dette for meg som en av de mer hysteriske slanghistoriene jeg har hørt.
torsdag, januar 05, 2006
Å stikke fingern i halsen
I det siste har det kommet nok en ny listeting som har raida det meste av ED pluss mange andre blogger. Lista starter med en rekke spørsmål rundt hva man har gjort eller ikke gjort i dusjen, men så kommer det spørsmål om man noen gang har stukket fingeren i halsen og kastet opp med vilje. I min lille glansbildeverden er dette noe de færreste har gjort, og de som har gjort det er alvorlig syke og balanserer på kanten av stupet. Men så virker det som om det å stikke fingeren i halsen en gang i blant er noe de aller fleste har gjort?!
ED er etter min mening en magnet som tiltrekker seg et stort antall spiseforstyrra mennesker, så selvfølgelig kom det ikke som noen bombe at en del av disse skribentene hadde gjort det. Allikevel var det også en del som etter min mening er friske mennesker som også hadde tydd til denne løsningen når de hadde spist for mye. Jeg skal jo innrømme at jeg også har tenkt tanken en gang i blant når jeg ligger på sofaen etter å ha proppet i meg en stor middag og masse potetgull, dip og godteri, men jeg har liksom hatt en slags sperre som har stoppet meg. Dessuten klarer jeg ikke å kaste opp med vilje. Jeg har prøvd et par ganger når jeg har fått i meg noe jeg er allergisk mot, men har måttet gi opp og vente til kroppen spyr det opp selv, eventuelt fremskynde prosessen med et glass melk.
Jeg skjønner at det ikke er sykt å kaste opp med vilje en sjelden gang. Man har ikke automatisk bulemi av den grunn. Men er ikke de som gjør det redd for at det skal bli en vane? At det neste gang vil bli enda lettere å falle for fristelsen? Det hele virker jo så enkelt, og utrolig fristende må jeg innrømme, men er det ikke et eller annet ved det som er unaturlig og kanskje skadelig? Det er dette en liten stemme bak i hodet mitt roper når jeg leser sånt eller tenker tanken selv.
Men kanskje er det bare jeg som er for prinsippfast. Kanskje jeg fremdeles lever i min barneverden der alle er snille, glade og lever etter kardemommeloven. Jeg lever fremdeles i den tro at en utskeielse nå og da ikke vil føre til at jeg BANG fyker tre kilo opp i vekt over natta. Jeg lever fremdeles i den tro at kaloriene jeg får i meg på lørdager ikke veier like mye som de jeg får i meg på hverdager. Jeg ender fremdeles opp med å tenke at jeg heller får spise sunnere til uka hvis utskeielsene i helgen har gått over stokk og stein.
Jeg utvikler meg for sakte for samfunnet. Samfunnet er langt foran meg. Jeg liker meg godt i bakevja.
ED er etter min mening en magnet som tiltrekker seg et stort antall spiseforstyrra mennesker, så selvfølgelig kom det ikke som noen bombe at en del av disse skribentene hadde gjort det. Allikevel var det også en del som etter min mening er friske mennesker som også hadde tydd til denne løsningen når de hadde spist for mye. Jeg skal jo innrømme at jeg også har tenkt tanken en gang i blant når jeg ligger på sofaen etter å ha proppet i meg en stor middag og masse potetgull, dip og godteri, men jeg har liksom hatt en slags sperre som har stoppet meg. Dessuten klarer jeg ikke å kaste opp med vilje. Jeg har prøvd et par ganger når jeg har fått i meg noe jeg er allergisk mot, men har måttet gi opp og vente til kroppen spyr det opp selv, eventuelt fremskynde prosessen med et glass melk.
Jeg skjønner at det ikke er sykt å kaste opp med vilje en sjelden gang. Man har ikke automatisk bulemi av den grunn. Men er ikke de som gjør det redd for at det skal bli en vane? At det neste gang vil bli enda lettere å falle for fristelsen? Det hele virker jo så enkelt, og utrolig fristende må jeg innrømme, men er det ikke et eller annet ved det som er unaturlig og kanskje skadelig? Det er dette en liten stemme bak i hodet mitt roper når jeg leser sånt eller tenker tanken selv.
Men kanskje er det bare jeg som er for prinsippfast. Kanskje jeg fremdeles lever i min barneverden der alle er snille, glade og lever etter kardemommeloven. Jeg lever fremdeles i den tro at en utskeielse nå og da ikke vil føre til at jeg BANG fyker tre kilo opp i vekt over natta. Jeg lever fremdeles i den tro at kaloriene jeg får i meg på lørdager ikke veier like mye som de jeg får i meg på hverdager. Jeg ender fremdeles opp med å tenke at jeg heller får spise sunnere til uka hvis utskeielsene i helgen har gått over stokk og stein.
Jeg utvikler meg for sakte for samfunnet. Samfunnet er langt foran meg. Jeg liker meg godt i bakevja.
Abonner på:
Innlegg (Atom)