Den der vinden

I dag blåste vinden
inn i munnen min
gjennom halsen
ned i lungene
tok et rundkast
og ut gjennom nesen min
(Man følte seg nesten litt misbrukt).
Bilen min blåste bortover den isete parkeringsplassen utenfor universitetet, og jeg sjanglet den mellom alle de andre bilene uten å krasje en eneste gang.
Nå skal jeg snart hente en liten jente på flyplassen, imens skal jeg mentalt passe på at flyet hennes kjører pent i vinden.

slang! -stygge historier.

Da jeg var liten, kanskje fem år, kjøpte mamma og pappa et epletre. Jeg fikk høre om det før jeg så det, og jeg så for meg et av de store epletrærne i hagen til farmor og farfar. Jeg så også for meg hvordan jeg kunne løpe ut i hagen å plukke meg et eple når jeg ville. (det at vi som regel hadde butikkepler i hus hele tiden var liksom ikke like stas…). Da jeg så det nye epletreet ble jeg ganske skuffet. Det så mer ut som en kvist, og det tok flere år før det kom noen epler på det. Jeg og søsteren min ventet tålmodig på at treet skulle begynne å bære frukter, og etter noen år kom det en vår der det plutselig var to av epleblomstene som hadde blitt til små eplekart. Jeg og søsteren min voktet disse kartene hver dag, og så hvordan de gradvis vokste seg større. Hver dag spurte vi de voksne om det ikke snart ville være på tide å plukke ned eplene og smake på de, men hver gang fikk vi beskjed om at de ville være sure og at vi gjorde bedre i å vente til høsten. Høsten kom etter sommerferien, og som de lærerbarna vi var ville sommerferie si at vi var borte fra hjemme i nesten to måneder. Det var med stor skepsis vi forlot våre vaktposter ved epletreet. Da sommeren var over kom vi tilbake til det vi med et nødskrik kunne kalle eplehagen, bare for å oppdage at eplene var plukket. Noen hadde vært på epleslang i hagen vår. År etter år gjentok dette seg. Treet nektet å poppe ut flere en to epler, og begge disse var borte når ferien var over. Slang ble for meg noe fælt og utilgivelig. Helt til vi flyttet.

Det nye huset hadde en ordentlig eplehage. Fire epletrær, et plommetre og et utall ripsbusker. Jeg var fremdeles fasinert av tanken på å ta med et egetprodusert eple på skolen, men dette ble snart overskygget av eplehagens forbannelse. Eplene måtte nemlig plukkes. Alle sammen. Og de var mange. Mamma og pappa er gamle raddiser, og jeg har blitt kjørt rundt i en Lada til spot og spe så lenge jeg kan huske. Her skulle ikke et eple falle til bakken uten at det ble brukt til noe nyttig. Hele høsten, fra august til november, tilbrakte jeg ute i hagen under epletrærne mens jeg fylte titusener av bøtter med epler, epler og atter epler. Jeg og søsteren min ba hver kveld om at noen måtte komme på slang hos oss. Kanskje en skoleklasse på tur. Gjerne hele skolen. Slang var nå blitt noe vakkert, nærmest uoppnåelig.

Verdens beste, eller kanskje verste, slanghistorie hørte jeg av en fyr jeg gikk i klasse med på videregående. Da han gikk på ungdomsskolen hadde han og en kamerat sneket seg inn på en svær gulrotåker. Der hadde de dratt opp gulrøttene, en etter en, og spist en bit av hver før de stakk dem tilbake i jorda igjen. Det var mange gulrøtter, og de hadde brukt store deler av natta. Jeg vet dette er fullstendig tragisk for den stakkars gulrotbonden som under innhøstingen av årets gulrøtter som skulle gi de femten sønnene hans sko på beina, der han gråt mens han forbannet den sinnssyke muldvarpen som måtte bo under åkeren hans. Allikevel står dette for meg som en av de mer hysteriske slanghistoriene jeg har hørt.

Å stikke fingern i halsen

I det siste har det kommet nok en ny listeting som har raida det meste av ED pluss mange andre blogger. Lista starter med en rekke spørsmål rundt hva man har gjort eller ikke gjort i dusjen, men så kommer det spørsmål om man noen gang har stukket fingeren i halsen og kastet opp med vilje. I min lille glansbildeverden er dette noe de færreste har gjort, og de som har gjort det er alvorlig syke og balanserer på kanten av stupet. Men så virker det som om det å stikke fingeren i halsen en gang i blant er noe de aller fleste har gjort?!

ED er etter min mening en magnet som tiltrekker seg et stort antall spiseforstyrra mennesker, så selvfølgelig kom det ikke som noen bombe at en del av disse skribentene hadde gjort det. Allikevel var det også en del som etter min mening er friske mennesker som også hadde tydd til denne løsningen når de hadde spist for mye. Jeg skal jo innrømme at jeg også har tenkt tanken en gang i blant når jeg ligger på sofaen etter å ha proppet i meg en stor middag og masse potetgull, dip og godteri, men jeg har liksom hatt en slags sperre som har stoppet meg. Dessuten klarer jeg ikke å kaste opp med vilje. Jeg har prøvd et par ganger når jeg har fått i meg noe jeg er allergisk mot, men har måttet gi opp og vente til kroppen spyr det opp selv, eventuelt fremskynde prosessen med et glass melk.

Jeg skjønner at det ikke er sykt å kaste opp med vilje en sjelden gang. Man har ikke automatisk bulemi av den grunn. Men er ikke de som gjør det redd for at det skal bli en vane? At det neste gang vil bli enda lettere å falle for fristelsen? Det hele virker jo så enkelt, og utrolig fristende må jeg innrømme, men er det ikke et eller annet ved det som er unaturlig og kanskje skadelig? Det er dette en liten stemme bak i hodet mitt roper når jeg leser sånt eller tenker tanken selv.

Men kanskje er det bare jeg som er for prinsippfast. Kanskje jeg fremdeles lever i min barneverden der alle er snille, glade og lever etter kardemommeloven. Jeg lever fremdeles i den tro at en utskeielse nå og da ikke vil føre til at jeg BANG fyker tre kilo opp i vekt over natta. Jeg lever fremdeles i den tro at kaloriene jeg får i meg på lørdager ikke veier like mye som de jeg får i meg på hverdager. Jeg ender fremdeles opp med å tenke at jeg heller får spise sunnere til uka hvis utskeielsene i helgen har gått over stokk og stein.

Jeg utvikler meg for sakte for samfunnet. Samfunnet er langt foran meg. Jeg liker meg godt i bakevja.