slang! -stygge historier.

Da jeg var liten, kanskje fem år, kjøpte mamma og pappa et epletre. Jeg fikk høre om det før jeg så det, og jeg så for meg et av de store epletrærne i hagen til farmor og farfar. Jeg så også for meg hvordan jeg kunne løpe ut i hagen å plukke meg et eple når jeg ville. (det at vi som regel hadde butikkepler i hus hele tiden var liksom ikke like stas…). Da jeg så det nye epletreet ble jeg ganske skuffet. Det så mer ut som en kvist, og det tok flere år før det kom noen epler på det. Jeg og søsteren min ventet tålmodig på at treet skulle begynne å bære frukter, og etter noen år kom det en vår der det plutselig var to av epleblomstene som hadde blitt til små eplekart. Jeg og søsteren min voktet disse kartene hver dag, og så hvordan de gradvis vokste seg større. Hver dag spurte vi de voksne om det ikke snart ville være på tide å plukke ned eplene og smake på de, men hver gang fikk vi beskjed om at de ville være sure og at vi gjorde bedre i å vente til høsten. Høsten kom etter sommerferien, og som de lærerbarna vi var ville sommerferie si at vi var borte fra hjemme i nesten to måneder. Det var med stor skepsis vi forlot våre vaktposter ved epletreet. Da sommeren var over kom vi tilbake til det vi med et nødskrik kunne kalle eplehagen, bare for å oppdage at eplene var plukket. Noen hadde vært på epleslang i hagen vår. År etter år gjentok dette seg. Treet nektet å poppe ut flere en to epler, og begge disse var borte når ferien var over. Slang ble for meg noe fælt og utilgivelig. Helt til vi flyttet.

Det nye huset hadde en ordentlig eplehage. Fire epletrær, et plommetre og et utall ripsbusker. Jeg var fremdeles fasinert av tanken på å ta med et egetprodusert eple på skolen, men dette ble snart overskygget av eplehagens forbannelse. Eplene måtte nemlig plukkes. Alle sammen. Og de var mange. Mamma og pappa er gamle raddiser, og jeg har blitt kjørt rundt i en Lada til spot og spe så lenge jeg kan huske. Her skulle ikke et eple falle til bakken uten at det ble brukt til noe nyttig. Hele høsten, fra august til november, tilbrakte jeg ute i hagen under epletrærne mens jeg fylte titusener av bøtter med epler, epler og atter epler. Jeg og søsteren min ba hver kveld om at noen måtte komme på slang hos oss. Kanskje en skoleklasse på tur. Gjerne hele skolen. Slang var nå blitt noe vakkert, nærmest uoppnåelig.

Verdens beste, eller kanskje verste, slanghistorie hørte jeg av en fyr jeg gikk i klasse med på videregående. Da han gikk på ungdomsskolen hadde han og en kamerat sneket seg inn på en svær gulrotåker. Der hadde de dratt opp gulrøttene, en etter en, og spist en bit av hver før de stakk dem tilbake i jorda igjen. Det var mange gulrøtter, og de hadde brukt store deler av natta. Jeg vet dette er fullstendig tragisk for den stakkars gulrotbonden som under innhøstingen av årets gulrøtter som skulle gi de femten sønnene hans sko på beina, der han gråt mens han forbannet den sinnssyke muldvarpen som måtte bo under åkeren hans. Allikevel står dette for meg som en av de mer hysteriske slanghistoriene jeg har hørt.