På tirsdag gikk jeg ned til sentrum etter å ha vært på jobb. På veien møtte jeg en gjeng gutter på ca ni år som var på vei hjem fra skolen. Det var kommet en del snø de siste dagene og nå var disse guttene i full gang med å dynke hverandre i snøen. Snølek er alltid moro, men av og til kan det gå litt hardt for seg slik at det plutselig er noen som ikke er med på leken. Tre av guttene så ut til å ha gått fra lek til rammeste alvor, der to av dem var i ferd med å mørbanke en tredje som var sprengrød i ansiktet med et uttrykk som vi alle har sett i ansiktet på en liten gutt som ser svart.
Det rare var at disse guttene ikke så ut til å ville stoppe det de drev med selv om jeg (som innbiller meg at jeg vekker skrekk og respekt hos de unge) kom mot dem og helt tydelig så hva de holdt på med. Da jeg var liten var det da vitterlig redningen når det kom en ”voksen” forbi hvis man var i ferd med å få livskiten banket ut av en? Men denne respekten for folk som er eldre enn seg forsvant tydeligvis hos barn en gang på midten av nittitallet.
Jeg stoppet opp og så på dem. Ingen så ut til å legge merke til meg. Plutselig tok læreren i meg affære og ropte: Hei! HEI! Ro ned! ROO NEEED!
…guttene stoppet opp og ble stående som frosset til bakken og bare måpte mot meg. (Hun bryr seg!?) Det gikk en lang stund med dørgende stillhet, før en av guttungene sa: ”…wow, en ukjent lærer!”
Jeg strevde hardt for å holde min alvorlige mine, og husjet dem av gårde videre oppover bakken. Slosskampen var glemt forlengst.
fredag, desember 02, 2005
torsdag, november 17, 2005
En sang bare til meg
Samboer improviserte en sang til meg en dag:
(melodi: en slags variant av "rock'n roll, fiskeboll... osv")
Du er så fin
du er rock'n roll
og jeg er fiskeboll
(avbrutt av at jeg ligger på gulvet og ruller av latter)
(melodi: en slags variant av "rock'n roll, fiskeboll... osv")
Du er så fin
du er rock'n roll
og jeg er fiskeboll
(avbrutt av at jeg ligger på gulvet og ruller av latter)
onsdag, november 16, 2005
Svigerfar gjør faenskap
Min svigerfar (nei jeg er ikke gift, men jeg kaller dem nå for svigertigrene mine uansett) er en artig mann med mye rart fore. Jeg ringte han på søndag for å gratulere han med farsdagen, og da kunne han fortelle meg om sine nyeste bedrifter. Svigertigrene mine er begge pensjonister, og kan derfor bo på hytta i lengre perioder. Hytta ligger ikke så langt fra byen de bor i, men langt nok unna til at man får feriefølelse.
Hytta ligger ved en av Norges nordligste fjorder, og sjøen er full av Kamsjatska-krabber. Denne krabbesorten er avlet frem i Russland, og har spredd seg med rekordfart inn i norske farvann. Krabbesorten er utrolig levedyktig, og puler sannsynligvis som kaniner etter mangfoldet og dømme. Her sørpå og nedover i Europa går kjøttet fra denne krabben for mange hundre kroner kiloet, og er regnet for å være en skikkelig delikatesse. Nordpå ligger disse krabbene i stabler oppå hverandre, hele fjordbunnen er full av dem, men siden russerne har monopol på sorten er det ikke lov å fiske dem opp, noe som er frustrerende når du har satt teiner eller (ulovlig) garn og det har satt seg fast 30-40 kamsjatskakrabber.
Svigerfar hadde vært på en kveldstur nede i fjæra, ”for å se korsen det sto til der nede”, og hadde oppdaget at bestanden av kamsjatskakrabber nå hadde steget så mye at de lå bare centimeter fra fjæresteinene. Han begynte derfor å lempe krabbene opp på land med en veistikke(!). Etter å ha fisket krabbekjøtt for en del tusen ved hjelp av denne veistikka tok han det opp til hytta, der svigermor som fungerer som krabbekjøttkoker ikke ble like imponert over den forestående arbeidsmengden.
Svigerfar kom dermed på tanken om å overraske sin hyttenabo. Denne hyttenaboen er kjent for å bare spise pølser, og å være livredd for alt som har med mat eller dyr fra havet å gjøre. Svigerfar lemper dermed en seks-syv krabber på fire-fem kilo hver utenfor hyttedøra til pølseelskeren. Dagen etter kommer denne naboen helt forfær og banker på hyttedøra til svigers. Han kan fortelle at nå har krabbebestanden i fjorden blitt så stor at krabbene har vandret opp på land, ja helt opp til hytta hans, og tatt stand på trammen hans. Svigerfar måtte komme og flytte krabbene, som fremdeles levde i beste velgående, tilbake i sjøen.
Som de fleste fra stedet der kjæresten min kommer fra, kan heller ikke svigerfar få sagt eller gjort samme spøken mange nok ganger. Det ble derfor en del kveldsturer opp til nabohytta med krabbekjøtt for flere tusen kroner. Spøken fungerte like godt dag etter dag. Hver morgen kom en hysterisk hyttenabo ned til svigers og var overbevist om at kamsjatskakrabbene gikk etter en mystisk lukt fra hytta hans. Og har ikke han svigerfar kommet på noe annet fanteri så holder han vel på med det enda.
Hytta ligger ved en av Norges nordligste fjorder, og sjøen er full av Kamsjatska-krabber. Denne krabbesorten er avlet frem i Russland, og har spredd seg med rekordfart inn i norske farvann. Krabbesorten er utrolig levedyktig, og puler sannsynligvis som kaniner etter mangfoldet og dømme. Her sørpå og nedover i Europa går kjøttet fra denne krabben for mange hundre kroner kiloet, og er regnet for å være en skikkelig delikatesse. Nordpå ligger disse krabbene i stabler oppå hverandre, hele fjordbunnen er full av dem, men siden russerne har monopol på sorten er det ikke lov å fiske dem opp, noe som er frustrerende når du har satt teiner eller (ulovlig) garn og det har satt seg fast 30-40 kamsjatskakrabber.
Svigerfar hadde vært på en kveldstur nede i fjæra, ”for å se korsen det sto til der nede”, og hadde oppdaget at bestanden av kamsjatskakrabber nå hadde steget så mye at de lå bare centimeter fra fjæresteinene. Han begynte derfor å lempe krabbene opp på land med en veistikke(!). Etter å ha fisket krabbekjøtt for en del tusen ved hjelp av denne veistikka tok han det opp til hytta, der svigermor som fungerer som krabbekjøttkoker ikke ble like imponert over den forestående arbeidsmengden.
Svigerfar kom dermed på tanken om å overraske sin hyttenabo. Denne hyttenaboen er kjent for å bare spise pølser, og å være livredd for alt som har med mat eller dyr fra havet å gjøre. Svigerfar lemper dermed en seks-syv krabber på fire-fem kilo hver utenfor hyttedøra til pølseelskeren. Dagen etter kommer denne naboen helt forfær og banker på hyttedøra til svigers. Han kan fortelle at nå har krabbebestanden i fjorden blitt så stor at krabbene har vandret opp på land, ja helt opp til hytta hans, og tatt stand på trammen hans. Svigerfar måtte komme og flytte krabbene, som fremdeles levde i beste velgående, tilbake i sjøen.
Som de fleste fra stedet der kjæresten min kommer fra, kan heller ikke svigerfar få sagt eller gjort samme spøken mange nok ganger. Det ble derfor en del kveldsturer opp til nabohytta med krabbekjøtt for flere tusen kroner. Spøken fungerte like godt dag etter dag. Hver morgen kom en hysterisk hyttenabo ned til svigers og var overbevist om at kamsjatskakrabbene gikk etter en mystisk lukt fra hytta hans. Og har ikke han svigerfar kommet på noe annet fanteri så holder han vel på med det enda.
tirsdag, november 15, 2005
å drite seg ut på trening
I dag snødde det da jeg våknet, så jeg skjønte det var på tide å kjøpe treningskort. Det er ikke like fristende å komme seg ut i skog og mark når det snør og er kalt. Ikke før det er såpass mye snø at man kan gå på ski iallefall.
Jeg har ikke vært på styrkerommet i samskipnadens idrettsbygg siden i vår en gang, og svettelukta holdt derfor på å ta knekken på meg i det jeg kom inn i rommet. Jeg tenkte jeg skulle ta en joggetur på tredemølla, og det var merkelig lett i forhold til å løpe oppover og nedoer ute i skogen, men man klarer jo å bli sliten for det. Jeg satte på mp3-spilleren min og satte i gang.
Alt gikk vedlig fint helt til jeg hadde jogget/løpt i ca 20 minutter. Da kom jeg borti ledningen på mp3'en på en eller annen måte slik at den datt ned på løpebåndet. Dette hadde ikke trengt å være noe problem, men av en eller annen grunn (som sikkert er at det var veldig lenge siden jeg hadde hatt noe med en tredemølle å gjøre) fikk jeg panikk å innbilte meg at mp3-spilleren kunne klemmes inn mellom båndet og maskina (klarer ikke helt å forklare den irrasjonelle tankegangen min...). Dermed klarer jeg å snu meg, sette meg ned og gripe etter spilleren, og på en to tre ble jeg sent som ei filledokke bakover og rett i veggen. Jeg slo meg ikke, men laget et fryktelig rabalder. Brukte så litt tid på å skjønne at jeg ikke kunne støtte meg på løpebåndet når jeg skulle reise meg opp, da dette enda var i bevegelse, derfor klarte jeg å lage enda litt bråk før jeg var på beina igjen. Jeg skyndet meg å sette igang spilleren på full guffe igjen i et forsøk på å lukke ute omverdnen, men så meg nødt til å forsikre han som løp på maskina ved siden av meg at alt gikk bra, han så ganske bekymra ut.
Resten av treningsøkta gikk bra, jeg var ganske rød i ansiktet men skylder på god blodsirkulasjon! Takk og pris for at dette ikke skjedde da jeg var førsteårsstudent. Da hadde jeg virkelig dødd av skam.
Jeg har ikke vært på styrkerommet i samskipnadens idrettsbygg siden i vår en gang, og svettelukta holdt derfor på å ta knekken på meg i det jeg kom inn i rommet. Jeg tenkte jeg skulle ta en joggetur på tredemølla, og det var merkelig lett i forhold til å løpe oppover og nedoer ute i skogen, men man klarer jo å bli sliten for det. Jeg satte på mp3-spilleren min og satte i gang.
Alt gikk vedlig fint helt til jeg hadde jogget/løpt i ca 20 minutter. Da kom jeg borti ledningen på mp3'en på en eller annen måte slik at den datt ned på løpebåndet. Dette hadde ikke trengt å være noe problem, men av en eller annen grunn (som sikkert er at det var veldig lenge siden jeg hadde hatt noe med en tredemølle å gjøre) fikk jeg panikk å innbilte meg at mp3-spilleren kunne klemmes inn mellom båndet og maskina (klarer ikke helt å forklare den irrasjonelle tankegangen min...). Dermed klarer jeg å snu meg, sette meg ned og gripe etter spilleren, og på en to tre ble jeg sent som ei filledokke bakover og rett i veggen. Jeg slo meg ikke, men laget et fryktelig rabalder. Brukte så litt tid på å skjønne at jeg ikke kunne støtte meg på løpebåndet når jeg skulle reise meg opp, da dette enda var i bevegelse, derfor klarte jeg å lage enda litt bråk før jeg var på beina igjen. Jeg skyndet meg å sette igang spilleren på full guffe igjen i et forsøk på å lukke ute omverdnen, men så meg nødt til å forsikre han som løp på maskina ved siden av meg at alt gikk bra, han så ganske bekymra ut.
Resten av treningsøkta gikk bra, jeg var ganske rød i ansiktet men skylder på god blodsirkulasjon! Takk og pris for at dette ikke skjedde da jeg var førsteårsstudent. Da hadde jeg virkelig dødd av skam.
morgenkrise
I går kom jeg som vanlig på skolen klokken fire minutter over ni, som alltid sjarmerende sen til vår daglige klokken-ni-kaffedate på skolens kafe. Selv om min gange av mange har blitt omtalt som turbogange tror jeg alltid at jeg vil bruke kortere tid til skolen enn jeg gjør. Har en mistanke om at dette rett og slett er fordi jeg bor så nærme skolen.
Uansett; da jeg kom inn på kafeområdet, som vanlig ganske trøtt og veldig klar for dagens første kopp med kaffe, oppdaget jeg til min store fortvilelse at kaffetrakteren bak disken er i ustand! Jeg tittet rundt meg, og oppdaget at det sto en ti-femten andre med det samme halvmåpende trøtte forvirrede uttrykket som meg selv. Det skal ikke mye til for å vippe studentmassen av pinnen. Jeg og mine kaffedatevenner satte oss ned ved et bord, og forsøkte å trøste oss med andre midler, jeg forsøkte med mana juice med blåbær, men oppdaget raskt at det bare er kaffe som er riktig på denne tiden av døgnet.
Etterhvert klarte vi allikevel å våkne såppas at vi kunne legge merke til hva som skjedde rundt oss. Det kom stadig nye studenter inn på kafeen, som med søvndrukkent uttrykk gikk bort til kaffedisken uten å oppdage hva som skjedde. Enkelte kom til og med så langt at de sto med en kopp i den ene hånda og hele luft fra en tom kaffekanne med den andre hånda. Alle endte de opp med det samme fortvilede forvirrede ansiktsuttrykket jeg selv hadde hatt.
Klokka halv elleve var det klart for neste pause, og da var kaffen tilbake. Fjesene i kafeen var blide og universitetsområdet var igjen blitt normalt.
Uansett; da jeg kom inn på kafeområdet, som vanlig ganske trøtt og veldig klar for dagens første kopp med kaffe, oppdaget jeg til min store fortvilelse at kaffetrakteren bak disken er i ustand! Jeg tittet rundt meg, og oppdaget at det sto en ti-femten andre med det samme halvmåpende trøtte forvirrede uttrykket som meg selv. Det skal ikke mye til for å vippe studentmassen av pinnen. Jeg og mine kaffedatevenner satte oss ned ved et bord, og forsøkte å trøste oss med andre midler, jeg forsøkte med mana juice med blåbær, men oppdaget raskt at det bare er kaffe som er riktig på denne tiden av døgnet.
Etterhvert klarte vi allikevel å våkne såppas at vi kunne legge merke til hva som skjedde rundt oss. Det kom stadig nye studenter inn på kafeen, som med søvndrukkent uttrykk gikk bort til kaffedisken uten å oppdage hva som skjedde. Enkelte kom til og med så langt at de sto med en kopp i den ene hånda og hele luft fra en tom kaffekanne med den andre hånda. Alle endte de opp med det samme fortvilede forvirrede ansiktsuttrykket jeg selv hadde hatt.
Klokka halv elleve var det klart for neste pause, og da var kaffen tilbake. Fjesene i kafeen var blide og universitetsområdet var igjen blitt normalt.
mandag, november 07, 2005
Klementinene kommer til byen
Jeg vet de sikkert har vært her en stund, jeg er som regel ikke den første til å legge merke til ting. Men nå har jeg altså tatt til vett og kjøpt klementiner. Lukten og smaken av de minner meg om jul, og selv om jeg synes jeg kom hjem fra sommerferie bare for et par uker siden innser jeg at jula snart er her.
Med jula kommer en hel rekke gjøremål som er mer eller mindre nødvendige at blir gjort før 24. Desember. En del av disse er helt nødvendige, andre er ting jeg kan skylde meg selv for at jeg må gjøre.
En sånn ting som jeg kan skylde meg selv for er at jeg ikke akkurat ligger foran med skolearbeidet. Dette har på en måte blitt en tradisjon som jeg alltid er nøye med å vedlikeholde. Nå har jeg ingen eksamen dette semesteret, men til våren skal jeg levere en masteroppgave som jeg i august så for meg at jeg skulle ha kommet en del lenger på enn jeg har til nå. Det er ikke fullstendig krise da, jeg er tross alt ferdig med feltarbeidet og en god del av intervjuene, og jobber nå med teori og funn. Mye tilsier at jeg ligger foran størstedelen av de andre på kullet mitt, men det hjelper uansett ikke når jeg er fast bestemt på å ikke utsette studiene, altså jeg leverer i mai uansett. Hvor lurt dette er, vil vise seg…
En annen tradisjon som jeg mye kan skylde meg selv for er julekortskriving. For tre år siden, rett før min første jul i forholdet med han som er samboeren min, bestemte jeg meg for å for alvor begynne å sende folk julekort. Jeg vet at mange gjør slike ting frivillig fra de er ganske små, men for meg har altså denne høflighetsgreia vært litt sånn… ja, uinteressant rett og slett. Denne jula fant jeg allikevel, i en slags smiske-med-svigers tilstand, ut at jeg skulle skrive noen julekort. Ikke nok med det, jeg skulle lage kortene selv. Prototypen av mine senere så velkjente kort var ikke all verden, men de var jo litt sjarmerende da. Denne jula var det svigerforeldre og svigerinne som fikk glede av kortene. Jula etter følte jeg et visst press på å opprettholde standarden, og denne gangen ble også farmor og farfar innlemmet i tradisjonen. Mormor og morfar, og ikke minst mamma og pappa, kan bare glemme å få kort, for de ser jeg på julaften uansett. Nemlig. Den jula investerte jeg dessuten i glanspapir for å toppe høydaren fra året før. Nå fikk jeg også julekort tilbake, og jeg innså at jeg var fanget i julekortgarnet.
I fjor tok jeg kortstandaren enda et hakk opp ved å anskaffe meg glitterlimstifter i forskjellige farger. Dessuten var det nå blitt standard med et bilde fra året som gikk som hovedattraksjon inne i kortet. Ganske kjekt når du blir lei av å skrive utallige variasjoner rundt ”god jul og godt nyttår, takk for året som var, håper dere får en flott jul og blablabla…” I år har jeg virkelig overgått meg selv ved å kjøpe en hel eske med lage-selv-julekort. Den ligger foreløpig pent plassert under en bunke Det Nye blader på arbeidsrommet, og jeg får prestasjonsangst av å tenke på den.
Ellers er det koselige tradisjoner som å lage julekalender til kjæresten, kjøpe julegaver, spise førjulsmiddag med kjæresten, kjøpe Grans julebrus (den eneste som smaker som julebrus SKAL smake), og så videre.
Nå kom jeg på at jeg hater alle som begynner juleforberedelser og julestemning i oktober/november, så her slutter jeg av. SLUTT!
Med jula kommer en hel rekke gjøremål som er mer eller mindre nødvendige at blir gjort før 24. Desember. En del av disse er helt nødvendige, andre er ting jeg kan skylde meg selv for at jeg må gjøre.
En sånn ting som jeg kan skylde meg selv for er at jeg ikke akkurat ligger foran med skolearbeidet. Dette har på en måte blitt en tradisjon som jeg alltid er nøye med å vedlikeholde. Nå har jeg ingen eksamen dette semesteret, men til våren skal jeg levere en masteroppgave som jeg i august så for meg at jeg skulle ha kommet en del lenger på enn jeg har til nå. Det er ikke fullstendig krise da, jeg er tross alt ferdig med feltarbeidet og en god del av intervjuene, og jobber nå med teori og funn. Mye tilsier at jeg ligger foran størstedelen av de andre på kullet mitt, men det hjelper uansett ikke når jeg er fast bestemt på å ikke utsette studiene, altså jeg leverer i mai uansett. Hvor lurt dette er, vil vise seg…
En annen tradisjon som jeg mye kan skylde meg selv for er julekortskriving. For tre år siden, rett før min første jul i forholdet med han som er samboeren min, bestemte jeg meg for å for alvor begynne å sende folk julekort. Jeg vet at mange gjør slike ting frivillig fra de er ganske små, men for meg har altså denne høflighetsgreia vært litt sånn… ja, uinteressant rett og slett. Denne jula fant jeg allikevel, i en slags smiske-med-svigers tilstand, ut at jeg skulle skrive noen julekort. Ikke nok med det, jeg skulle lage kortene selv. Prototypen av mine senere så velkjente kort var ikke all verden, men de var jo litt sjarmerende da. Denne jula var det svigerforeldre og svigerinne som fikk glede av kortene. Jula etter følte jeg et visst press på å opprettholde standarden, og denne gangen ble også farmor og farfar innlemmet i tradisjonen. Mormor og morfar, og ikke minst mamma og pappa, kan bare glemme å få kort, for de ser jeg på julaften uansett. Nemlig. Den jula investerte jeg dessuten i glanspapir for å toppe høydaren fra året før. Nå fikk jeg også julekort tilbake, og jeg innså at jeg var fanget i julekortgarnet.
I fjor tok jeg kortstandaren enda et hakk opp ved å anskaffe meg glitterlimstifter i forskjellige farger. Dessuten var det nå blitt standard med et bilde fra året som gikk som hovedattraksjon inne i kortet. Ganske kjekt når du blir lei av å skrive utallige variasjoner rundt ”god jul og godt nyttår, takk for året som var, håper dere får en flott jul og blablabla…” I år har jeg virkelig overgått meg selv ved å kjøpe en hel eske med lage-selv-julekort. Den ligger foreløpig pent plassert under en bunke Det Nye blader på arbeidsrommet, og jeg får prestasjonsangst av å tenke på den.
Ellers er det koselige tradisjoner som å lage julekalender til kjæresten, kjøpe julegaver, spise førjulsmiddag med kjæresten, kjøpe Grans julebrus (den eneste som smaker som julebrus SKAL smake), og så videre.
Nå kom jeg på at jeg hater alle som begynner juleforberedelser og julestemning i oktober/november, så her slutter jeg av. SLUTT!
onsdag, november 02, 2005
Livet på lesesalen
Min lesesal er som et eget lite samfunn inne på campus. Her har vi våre egne skrevne og uskrevne regler. De mest selvsagte reglene, de fleste av dem også skrevet ned, er ting som:
-Ha mobilen på lydløs (her mener noen av at det er greit med vibrasjon, mens andre (jeg) ikke våger meg ut på vibrasjonsmarken)
-Ha laptopen på lydløs (ingen har dødd av et pip i ny og ned, men gud så pinlig når du går inn på en site med bakgrunnsmusikk…)
-Ikke prat (hvisking i moderate mengder er greit om du skulle være så heldig å ha blitt plassert på samme lesesal som andre du kjenner)
-Ta for guds skyld ikke mobilen om den ringe før du er ute av lesesalen, eller i det minste på vei ut (selv bruker jeg ”venttosekunderjegerpålesesalen” hvisking. Fungerer hver gang)
-Ingen hamring, knepping eller klonking med gjenstand på annen gjenstand (for guds skyld!)
-NEI, din lesesalsplass strekker seg ikke ut over naboens plass…
Dette er vårt lille lesesalsherbariums egen kardemommelov. Følg den, og du lever. Bryt den, og du …får et stygt blikk kanskje.
Fyll gjerne lesesalsplassen din med saker og ting som gjør den mer din. Lesesalsplassen din sier noe om hvem du er. Akkurat som å ha smykke på mobilen og tags på jakka, er det viktig at lesesalsplassen din signaliserer din personlighet. Jeg prøver for eksempel å fylle plassen min med mest mulig bøker for å utstråle signaler om intelligens og seriøsitet. At jeg har lest litt i kanskje to av disse bøkene er ikke så nøye, selv om de som sitter her ofte (eller hele tiden virker det som, de flinke jævlene) kanskje har begynt å stusse over alle disse bøkenes egentlige funksjon. Ellers har jeg pyntet opp med en starbuckskopp, instant coofee, te (både bags og løsvekt, man er da fleksibel!) og en eske med kleenex balsam. (Det siste signaliserer at jeg antakelig irriterer vettet av mine samborgere på denne salen med utidige utblåsninger igjennom nesen, men de slipper i alle fall å beskue en rød nese etterpå).
Andre har gått mer drastisk tilverks med å pynte opp sin plass, en gjenganger bilde av kjæresten klistret opp slik at ikke bare en selv men også minst tre andre lett kan beskue denne utkårede som gir plassens eier motivasjon til å lese. Håndkrem er en viktig faktor om du ønsker å signalisere at du tar vare på deg selv, men om du er mann bør denne helst utelates eller eventuelt gjemmes. Andre igjen har dekorert plassen sin med gule post-it lapper fylt med nyttige notater. En bak meg har tatt den helt ut, hun har ikke bare dekorert plassen sin, men også veggen over med bilder av kjæreste, barn, venner, ferieturer, egne malerier, avisutklipp, reklameplakater og så videre.
I sted ble lesesalens behagelige atmosfære satt fullstendig ut av balanse. En ferskis kom inn av døren. En ferskis er blant oss erfarne lesesalsittere ikke en fersk student, men en student som nettopp har fått utdelt en ny lesesalsplass. Det vi skulle beskue er hva vi erfarne lesesalsittere i de innerste sirkler kaller en lesesalsdåp. Som regel går dette mer eller mindre knirkefritt, men man vet jo aldri. Allerede etter et halvt minutt med leting etter sin plass bryter hun den første regelen; snakking. Nei, ikke forsiktig hvisking, men rett og slett snakking av typen innestemme som vi alle lærte på barneskolen at kun skal benyttes i gruppearbeidssituasjoner. En slik forseelse kan man kanskje komme seg unna med, men denne episoden avbrytes av at mobilen hennes ringer. Hun hadde kanskje glemt å skru av lyden? Ja vel, men dette er ikke en normal ringelyd med respekt for seg selv, dette er en høy skjærende sak med innslag av trommer og fuglekvitter. Samtlige fingre på lesesalen slutter nå å klapre på tastaturtastene. Fra alle kanter titter sinte øyne frem bak stabler av bøker. Nå skulle man kanskje tro at ferskisen forlot salen i panisk firsprang, men nei. Med hevet hode bryter denne jenta enda en lov; hun tar telefonen, prater høyt, og gjennomfører hele samtalen uten å forlate rommet.
Så nå sitter vi her. Stemningen er til å ta og føle på. Vi myser, vi skuler, men innerst inne vet vi alle hva som er realiteten. Hun ga faen.
-Ha mobilen på lydløs (her mener noen av at det er greit med vibrasjon, mens andre (jeg) ikke våger meg ut på vibrasjonsmarken)
-Ha laptopen på lydløs (ingen har dødd av et pip i ny og ned, men gud så pinlig når du går inn på en site med bakgrunnsmusikk…)
-Ikke prat (hvisking i moderate mengder er greit om du skulle være så heldig å ha blitt plassert på samme lesesal som andre du kjenner)
-Ta for guds skyld ikke mobilen om den ringe før du er ute av lesesalen, eller i det minste på vei ut (selv bruker jeg ”venttosekunderjegerpålesesalen” hvisking. Fungerer hver gang)
-Ingen hamring, knepping eller klonking med gjenstand på annen gjenstand (for guds skyld!)
-NEI, din lesesalsplass strekker seg ikke ut over naboens plass…
Dette er vårt lille lesesalsherbariums egen kardemommelov. Følg den, og du lever. Bryt den, og du …får et stygt blikk kanskje.
Fyll gjerne lesesalsplassen din med saker og ting som gjør den mer din. Lesesalsplassen din sier noe om hvem du er. Akkurat som å ha smykke på mobilen og tags på jakka, er det viktig at lesesalsplassen din signaliserer din personlighet. Jeg prøver for eksempel å fylle plassen min med mest mulig bøker for å utstråle signaler om intelligens og seriøsitet. At jeg har lest litt i kanskje to av disse bøkene er ikke så nøye, selv om de som sitter her ofte (eller hele tiden virker det som, de flinke jævlene) kanskje har begynt å stusse over alle disse bøkenes egentlige funksjon. Ellers har jeg pyntet opp med en starbuckskopp, instant coofee, te (både bags og løsvekt, man er da fleksibel!) og en eske med kleenex balsam. (Det siste signaliserer at jeg antakelig irriterer vettet av mine samborgere på denne salen med utidige utblåsninger igjennom nesen, men de slipper i alle fall å beskue en rød nese etterpå).
Andre har gått mer drastisk tilverks med å pynte opp sin plass, en gjenganger bilde av kjæresten klistret opp slik at ikke bare en selv men også minst tre andre lett kan beskue denne utkårede som gir plassens eier motivasjon til å lese. Håndkrem er en viktig faktor om du ønsker å signalisere at du tar vare på deg selv, men om du er mann bør denne helst utelates eller eventuelt gjemmes. Andre igjen har dekorert plassen sin med gule post-it lapper fylt med nyttige notater. En bak meg har tatt den helt ut, hun har ikke bare dekorert plassen sin, men også veggen over med bilder av kjæreste, barn, venner, ferieturer, egne malerier, avisutklipp, reklameplakater og så videre.
I sted ble lesesalens behagelige atmosfære satt fullstendig ut av balanse. En ferskis kom inn av døren. En ferskis er blant oss erfarne lesesalsittere ikke en fersk student, men en student som nettopp har fått utdelt en ny lesesalsplass. Det vi skulle beskue er hva vi erfarne lesesalsittere i de innerste sirkler kaller en lesesalsdåp. Som regel går dette mer eller mindre knirkefritt, men man vet jo aldri. Allerede etter et halvt minutt med leting etter sin plass bryter hun den første regelen; snakking. Nei, ikke forsiktig hvisking, men rett og slett snakking av typen innestemme som vi alle lærte på barneskolen at kun skal benyttes i gruppearbeidssituasjoner. En slik forseelse kan man kanskje komme seg unna med, men denne episoden avbrytes av at mobilen hennes ringer. Hun hadde kanskje glemt å skru av lyden? Ja vel, men dette er ikke en normal ringelyd med respekt for seg selv, dette er en høy skjærende sak med innslag av trommer og fuglekvitter. Samtlige fingre på lesesalen slutter nå å klapre på tastaturtastene. Fra alle kanter titter sinte øyne frem bak stabler av bøker. Nå skulle man kanskje tro at ferskisen forlot salen i panisk firsprang, men nei. Med hevet hode bryter denne jenta enda en lov; hun tar telefonen, prater høyt, og gjennomfører hele samtalen uten å forlate rommet.
Så nå sitter vi her. Stemningen er til å ta og føle på. Vi myser, vi skuler, men innerst inne vet vi alle hva som er realiteten. Hun ga faen.
onsdag, oktober 26, 2005
den slemme mannen
En jeg jobber sammen med fortalte at han for en stund siden
hadde snakket med noen av barna i nærmiljøet der han bor.
Vi jobber på et museum der en av attraksjonene er et veldig gammelt skjellett. Min kollega fortalte barna om dette, og oppfordret dem til å besøke museet. Dette syntes ungene hørtes fantastisk spennende ut.
Noen uker etter dette møter min venn disse barna igjen. De bråstanser når de ser han og begynner å se usikkert på hverandre. Min venn smiler så hyggelig han kan, men dette ser ikke ut til å hjelpe. Til slutt våger et av barna å ta et skritt frem mot han mens han sier:
"Æ huske dæ! Det var du som spurt om vi skulle være med på kirkegården å sje på lik!"
Min venn og kollega er lite populær blandt foreldrene i nærmiljøet for tiden.
hadde snakket med noen av barna i nærmiljøet der han bor.
Vi jobber på et museum der en av attraksjonene er et veldig gammelt skjellett. Min kollega fortalte barna om dette, og oppfordret dem til å besøke museet. Dette syntes ungene hørtes fantastisk spennende ut.
Noen uker etter dette møter min venn disse barna igjen. De bråstanser når de ser han og begynner å se usikkert på hverandre. Min venn smiler så hyggelig han kan, men dette ser ikke ut til å hjelpe. Til slutt våger et av barna å ta et skritt frem mot han mens han sier:
"Æ huske dæ! Det var du som spurt om vi skulle være med på kirkegården å sje på lik!"
Min venn og kollega er lite populær blandt foreldrene i nærmiljøet for tiden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)