Ikke akkurat Bridezilla...

Jeg finner meg selv i posisjonen ”kommende brud” for tiden. I følge noen er jeg tydeligvis regnet som brud allerede nå. Derfor prøver jeg å avslutte de fleste setninger med ”…sa brura!” så ofte jeg kan. Å være vordende brud byr på mange interessante opplevelser, og ikke så rent lite fordeler. For guds skyld: om du er i en situasjon der det er en bitte liten sjanse for å melke bryllupskua, så kjør på! Nevn det kommende bryllupet i alle situasjoner. Press det inn i en hver mer eller mindre naturlig sammenheng, i enhver samtale med en person som kanskje kan tenkes å yte deg service, og du ender opp med fulle hender, full mage, og kanskje til og med full på alkohyler. Du får kastet etter deg kakestykker, kaffe, vin, sjampis, telys, servietter, blomster og putetrekk.

Dessverre fant jeg ut dette lovlig sent, hvis ikke kunne jeg sikkert ha overlevd året på gaver fra samtlige av byens servicepersoner som ønsker at jeg skal benytte nettopp deres tjenester i forbindelse med brylluppet. (So long, suckers, jeg lar meg aldri friste av det der bryllupshysteriet deres!)

Siden jeg ikke har drømt om denne dagen siden jeg var fem år, ikke har spart på bryllupsmagasiner, strømpebånd og hvadetnåskullevære, føler jeg meg som en skikkelig grønnskolling i denne bryllupsverden. Den er nemlig full av uskrevne, kompliserte regler!
Det viktigste for meg er at jeg skal gifte meg med kjæresten min, og at det skal bli en morsom og avslappet fest. Men så var det alle de reglene og fallgruvene jeg må hoppe over på veien da.

Kjolen er heldigvis i boks. Det var et helvetes styr. Etter å ha gått rundt grøten (eller bryllupsbutikken) i månedsvis våget jeg meg en dag inn døra. Jeg tok med meg alle fordommene mine inn, og var svett, rød og klam før jeg hadde kommet meg bort til disken. Så mye kjoler… så liten plass… Allerede her hadde jeg gjort den første feilen. Kjære venner: ikke gå inn i en bryllupsbutikk med sko på beina. Skoene plasseres ved døra, takk!

En middelaldrende dame skulle være min hjelper. En egen hjelper. Tankene gikk straks til dyre fancy motebutikker i amerikanske såpeserier. Og jeg var tydeligvis hennes brud. Hennes ”klokken ti brud”.

”Hva har så du sett for deg?”

”(Å herregud, hva har jeg sett for meg? Okei… vær selvsikker nå!) Jo… jeg har tenkt… sett for meg at den skal være hvit.”

”Hvit?! Her har vi ikke hatt hvite kjoler siden 1984!”

Jeg så meg rundt i butikklokalet som var stappfullt av hvite kjoler. Nei vel. Med en oppgitt mine kunne damen fortelle meg at den kjolen var ”light ivory” og den kjolen var ”diamond” osv. Hun hadde utrolig mange forskjellige ord for fargen hvit.

Kjolene kostet så mye penger at hadde jeg hatt råd skulle jeg kastet opp på dem. Bak meg sto en fyr med dama si (eller den kommende fruen sin, hun var ”klokken ti brud nr 2”), de skulle ha full outfit begge to, og jeg kom ut av tellinga på hvor mange ganger de sa ”Prisen betyr ingenting”. De bestilte skreddersydd rett fra London. Jeg gjemte meg så godt jeg kunne bak en svær ”ivory light diamond” og lurte på hvordan jeg skulle spørre etter de billigste kjolene.
Jeg sto med hodet inni en svær kreasjon full av Swarowskikrystaller (”som bare er sååååå i tiden nå!”) og hadde ørene fulle av tyll, da enda en brud (”klokken ti brud nr. 3”) entret lokalet sammen med sin mor. At de entret lokalet er kanskje litt underdrevet. De tok lokalet, rett og slett. Brud nr. 3 hadde virkelig gjort leksa si, men hun hadde tydeligvis fått hjelp av mamma. De lesset ned sin hjelpe-dame med 15 kjoler, og styrte rett mot prøverommet. 30 sekunder senere kom brud nr. 3 ut igjen, utkledd som bløtkake. Bløtkakelooken er veldig i tiden. Etter et kvarter hadde de bestemt seg. En brudekjole med utbyttbart liv (”man bør jo skifte mellom vielse og fest”) samt en gallakjole til brud nr. 3. To gallakjoler til nr. 3 sin mor.

Etter prøving av ca syv hundre kjoler sto håret som en svevende elektrisk manke rundt hodet mitt. Kommentarene om at jeg så strålende ut ble mindre og mindre troverdige. Jeg skulle gjerne ha avsluttet dette innlegget med å si at jeg fant ingen drømmekjole blant alt stoffet, men da ville jeg ha løyet. Drømmekjolen var der den. Hvit og enkel og alt for dyr. Jeg gikk ut av bryllupsbutikken en dag i oktober, svett og rød med en lapp med et kjolenummer i hånda. Jeg hadde ingen planer om å bruke 9000 på en kjole for en dag, og lappen havnet i en søppelbøtte.

Men denne bruden er ikke tapt bak en vogn (…sa brura). I går gikk jeg igjen inn i den fryktede bryllupsbutikken. Klok av skade satte jeg mine skitne adidassko ved døra, og tittet rundt blant kjolene som ikke var hvite. Den hang der enda, kjolen jeg hadde falt for et halvt år før. Nå hang den på et stativ litt bak i lokalet. Den var blitt en fjorårsmodell. Et utskudd. Noe man ikke vil ta i med ildtang. Noe som kostet under halvparten av hva den gjorde for et halvt år siden. Og nå er den min.

Når det ringer i telefonen...

Av og til ringer telefonen min når jeg sover. Som regel tar jeg den i hånda og sjekker viktigheten. Samtidig prøver jeg å huske hvem jeg er, hvor jeg er, hvilken dag det er og om det er noe jeg skulle ha husket som jeg har glemt. Det tar som regel et par sekunder før jeg fastslår at jeg ikke husker noe av dette, og så svarer jeg telefonen mens jeg fremdeles er halvveis inni drømmeland. Selv om jeg prøver å være våken på dette tidspunktet, er jeg som regel både hes og snøvlete.

Det som er så merkelig er at hvis telefornen min ringer når jeg sover, uansett om det er på et tidspunkt der det er helt ok og normalt å sove, så svarer jeg alltid "neeeeida, jeg er våken jeg", på spørsmål om de vekket meg. Denne høflighetsfrasen slår inn uansett hvor tydelig det er at dette ikke er tilfelle. Av og til sier jeg det til og med i søvne, for etterpå å si "oi, nå våkna jeg, hva snakker vi om?"

Saken er at egentlig blir det bare pinlig. De VET jo at jeg sov, kan jeg ikke bare si: "Joa, jeg sov, men det gjør ikke noe at du vekket meg"? Eller, hvis det er et pinlig sent tidspunkt å sove på: "oida, ja nå var det bra du vekket meg"?

Isteden høres mine søvndrukne samtaler slik ut:
"Hei det er ...(sjefen din)... Vekket jeg deg, eller?"
"Hmmuh hmmum"
"heh..."
"Mmm nneinei. Neida, jeg er våken. Jeg var våken jeg. Vært det lenge."
"Er du syk? Du høres hes ut."
"Eh... nei jeg tror ikke det... tror jeg."
"Ja vi lurte på om du kunn komme å ta en gruppe i morgen?"
"Hm."
"Ja, klokka ti?"
"Ehh... ja hvilken... når... hvor mye er klokka nå?"
"Ti over ni."
"Ja, nei jeg mente hvilken dag er det i morgen? Jeg må bare sjekke planen min...(går ut på stua, ingen plan der, går på badet, ingen plan der, kommer på at jeg ikke har noen plan og at jeg ikke vet hvilken plan jeg snakket om i sted) Jo... på planen står det at jeg har tid ja. Klokka når og hvilken dag sa du?"
"Ti imorgen. I morgen er Onsdag. Sorry at jeg vekka deg, vi sees i morgen!"
"Neinei, jeg sov ikke jeg assa..."

Etter slike samtaler tenker jeg alltid: neste gang sier du at du sov!
Men det husker jeg aldri når jeg er trøtt.