Respect!

På tirsdag gikk jeg ned til sentrum etter å ha vært på jobb. På veien møtte jeg en gjeng gutter på ca ni år som var på vei hjem fra skolen. Det var kommet en del snø de siste dagene og nå var disse guttene i full gang med å dynke hverandre i snøen. Snølek er alltid moro, men av og til kan det gå litt hardt for seg slik at det plutselig er noen som ikke er med på leken. Tre av guttene så ut til å ha gått fra lek til rammeste alvor, der to av dem var i ferd med å mørbanke en tredje som var sprengrød i ansiktet med et uttrykk som vi alle har sett i ansiktet på en liten gutt som ser svart.

Det rare var at disse guttene ikke så ut til å ville stoppe det de drev med selv om jeg (som innbiller meg at jeg vekker skrekk og respekt hos de unge) kom mot dem og helt tydelig så hva de holdt på med. Da jeg var liten var det da vitterlig redningen når det kom en ”voksen” forbi hvis man var i ferd med å få livskiten banket ut av en? Men denne respekten for folk som er eldre enn seg forsvant tydeligvis hos barn en gang på midten av nittitallet.

Jeg stoppet opp og så på dem. Ingen så ut til å legge merke til meg. Plutselig tok læreren i meg affære og ropte: Hei! HEI! Ro ned! ROO NEEED!
…guttene stoppet opp og ble stående som frosset til bakken og bare måpte mot meg. (Hun bryr seg!?) Det gikk en lang stund med dørgende stillhet, før en av guttungene sa: ”…wow, en ukjent lærer!”

Jeg strevde hardt for å holde min alvorlige mine, og husjet dem av gårde videre oppover bakken. Slosskampen var glemt forlengst.