morgenkrise

I går kom jeg som vanlig på skolen klokken fire minutter over ni, som alltid sjarmerende sen til vår daglige klokken-ni-kaffedate på skolens kafe. Selv om min gange av mange har blitt omtalt som turbogange tror jeg alltid at jeg vil bruke kortere tid til skolen enn jeg gjør. Har en mistanke om at dette rett og slett er fordi jeg bor så nærme skolen.

Uansett; da jeg kom inn på kafeområdet, som vanlig ganske trøtt og veldig klar for dagens første kopp med kaffe, oppdaget jeg til min store fortvilelse at kaffetrakteren bak disken er i ustand! Jeg tittet rundt meg, og oppdaget at det sto en ti-femten andre med det samme halvmåpende trøtte forvirrede uttrykket som meg selv. Det skal ikke mye til for å vippe studentmassen av pinnen. Jeg og mine kaffedatevenner satte oss ned ved et bord, og forsøkte å trøste oss med andre midler, jeg forsøkte med mana juice med blåbær, men oppdaget raskt at det bare er kaffe som er riktig på denne tiden av døgnet.
Etterhvert klarte vi allikevel å våkne såppas at vi kunne legge merke til hva som skjedde rundt oss. Det kom stadig nye studenter inn på kafeen, som med søvndrukkent uttrykk gikk bort til kaffedisken uten å oppdage hva som skjedde. Enkelte kom til og med så langt at de sto med en kopp i den ene hånda og hele luft fra en tom kaffekanne med den andre hånda. Alle endte de opp med det samme fortvilede forvirrede ansiktsuttrykket jeg selv hadde hatt.

Klokka halv elleve var det klart for neste pause, og da var kaffen tilbake. Fjesene i kafeen var blide og universitetsområdet var igjen blitt normalt.