å drite seg ut på trening

I dag snødde det da jeg våknet, så jeg skjønte det var på tide å kjøpe treningskort. Det er ikke like fristende å komme seg ut i skog og mark når det snør og er kalt. Ikke før det er såpass mye snø at man kan gå på ski iallefall.

Jeg har ikke vært på styrkerommet i samskipnadens idrettsbygg siden i vår en gang, og svettelukta holdt derfor på å ta knekken på meg i det jeg kom inn i rommet. Jeg tenkte jeg skulle ta en joggetur på tredemølla, og det var merkelig lett i forhold til å løpe oppover og nedoer ute i skogen, men man klarer jo å bli sliten for det. Jeg satte på mp3-spilleren min og satte i gang.

Alt gikk vedlig fint helt til jeg hadde jogget/løpt i ca 20 minutter. Da kom jeg borti ledningen på mp3'en på en eller annen måte slik at den datt ned på løpebåndet. Dette hadde ikke trengt å være noe problem, men av en eller annen grunn (som sikkert er at det var veldig lenge siden jeg hadde hatt noe med en tredemølle å gjøre) fikk jeg panikk å innbilte meg at mp3-spilleren kunne klemmes inn mellom båndet og maskina (klarer ikke helt å forklare den irrasjonelle tankegangen min...). Dermed klarer jeg å snu meg, sette meg ned og gripe etter spilleren, og på en to tre ble jeg sent som ei filledokke bakover og rett i veggen. Jeg slo meg ikke, men laget et fryktelig rabalder. Brukte så litt tid på å skjønne at jeg ikke kunne støtte meg på løpebåndet når jeg skulle reise meg opp, da dette enda var i bevegelse, derfor klarte jeg å lage enda litt bråk før jeg var på beina igjen. Jeg skyndet meg å sette igang spilleren på full guffe igjen i et forsøk på å lukke ute omverdnen, men så meg nødt til å forsikre han som løp på maskina ved siden av meg at alt gikk bra, han så ganske bekymra ut.

Resten av treningsøkta gikk bra, jeg var ganske rød i ansiktet men skylder på god blodsirkulasjon! Takk og pris for at dette ikke skjedde da jeg var førsteårsstudent. Da hadde jeg virkelig dødd av skam.