Klementinene kommer til byen

Jeg vet de sikkert har vært her en stund, jeg er som regel ikke den første til å legge merke til ting. Men nå har jeg altså tatt til vett og kjøpt klementiner. Lukten og smaken av de minner meg om jul, og selv om jeg synes jeg kom hjem fra sommerferie bare for et par uker siden innser jeg at jula snart er her.

Med jula kommer en hel rekke gjøremål som er mer eller mindre nødvendige at blir gjort før 24. Desember. En del av disse er helt nødvendige, andre er ting jeg kan skylde meg selv for at jeg må gjøre.

En sånn ting som jeg kan skylde meg selv for er at jeg ikke akkurat ligger foran med skolearbeidet. Dette har på en måte blitt en tradisjon som jeg alltid er nøye med å vedlikeholde. Nå har jeg ingen eksamen dette semesteret, men til våren skal jeg levere en masteroppgave som jeg i august så for meg at jeg skulle ha kommet en del lenger på enn jeg har til nå. Det er ikke fullstendig krise da, jeg er tross alt ferdig med feltarbeidet og en god del av intervjuene, og jobber nå med teori og funn. Mye tilsier at jeg ligger foran størstedelen av de andre på kullet mitt, men det hjelper uansett ikke når jeg er fast bestemt på å ikke utsette studiene, altså jeg leverer i mai uansett. Hvor lurt dette er, vil vise seg…

En annen tradisjon som jeg mye kan skylde meg selv for er julekortskriving. For tre år siden, rett før min første jul i forholdet med han som er samboeren min, bestemte jeg meg for å for alvor begynne å sende folk julekort. Jeg vet at mange gjør slike ting frivillig fra de er ganske små, men for meg har altså denne høflighetsgreia vært litt sånn… ja, uinteressant rett og slett. Denne jula fant jeg allikevel, i en slags smiske-med-svigers tilstand, ut at jeg skulle skrive noen julekort. Ikke nok med det, jeg skulle lage kortene selv. Prototypen av mine senere så velkjente kort var ikke all verden, men de var jo litt sjarmerende da. Denne jula var det svigerforeldre og svigerinne som fikk glede av kortene. Jula etter følte jeg et visst press på å opprettholde standarden, og denne gangen ble også farmor og farfar innlemmet i tradisjonen. Mormor og morfar, og ikke minst mamma og pappa, kan bare glemme å få kort, for de ser jeg på julaften uansett. Nemlig. Den jula investerte jeg dessuten i glanspapir for å toppe høydaren fra året før. Nå fikk jeg også julekort tilbake, og jeg innså at jeg var fanget i julekortgarnet.
I fjor tok jeg kortstandaren enda et hakk opp ved å anskaffe meg glitterlimstifter i forskjellige farger. Dessuten var det nå blitt standard med et bilde fra året som gikk som hovedattraksjon inne i kortet. Ganske kjekt når du blir lei av å skrive utallige variasjoner rundt ”god jul og godt nyttår, takk for året som var, håper dere får en flott jul og blablabla…” I år har jeg virkelig overgått meg selv ved å kjøpe en hel eske med lage-selv-julekort. Den ligger foreløpig pent plassert under en bunke Det Nye blader på arbeidsrommet, og jeg får prestasjonsangst av å tenke på den.

Ellers er det koselige tradisjoner som å lage julekalender til kjæresten, kjøpe julegaver, spise førjulsmiddag med kjæresten, kjøpe Grans julebrus (den eneste som smaker som julebrus SKAL smake), og så videre.

Nå kom jeg på at jeg hater alle som begynner juleforberedelser og julestemning i oktober/november, så her slutter jeg av. SLUTT!