Ikke nå, men snart!

Nå nærmer det seg endelig sommer igjen, og jeg merker at jeg våkner opplagt av meg selv klokken sju og kan ligge og vente på at vekkerklokka skal ringe mens jeg fryder meg over at det allerede har blitt ganske lyst ute. Som samboeren min sier: Jeg liker dinosauren hele året, men sommerdinosauren er ekstra morsom å være sammen med. Jeg er på mitt beste om sommeren.

Aller best har jeg det når vi drar nordover til Finnmark i sommerferien. Ingenting er så beroligende for sjela som å stå i elva midt på natten og kaste med fluestanga etter laks, sitte i den lille røde pionerbåten mens sambo sitter ved motoren. Med kaffe på termos og dorge etter sjøørret, mens midtnattssola ligger og hviler uti barentshavet. Da tenker jeg at alt strevet ellers i året er så verdt å gå igjennom for å kunne sitte der akkurat da.

Det er ganske utrolig hvor opplagt man blir av at det er sol 24 timer i døgnet. Soving blir mer en sånn sporadisk greie man utfører når man ikke har noe bedre å ta seg til, for eksempel om vinteren.

Jeg har ei venninne fra ei lita øy i et sted i Troms. Hver sommer jobbet hun på det lokale hotellet som stort sett var proppfullt av de tyskerne, italienerne og amerikanerne som ikke hadde fylt opp hurtigruta. En sen kveld kom et typisk middelaldrende amerikansk ektepar inn i resepsjonen. Han i passe sportslige kakishorts, collegegenser med ”nordlysbyen tromsø”, feltsandaler med golfsokker og blå caps med 71,4 grader nord på. Hun i behagelige bommulsbukser, overpriset dalegenser kjøpt på bryggen i bergen, og caps som matchet mannen. De hadde vært ute og gått, for de var ganske anpustne, men de hadde visst ikke funnet det de lette etter.

Amerikansk mann: Excuse me, where can we see the midnight-sun?

Min Venninne: Just go outside end look at the sky.

Amerikansk mann: (Godslig latter) Oh… no, not THAT sun, the other one, the MIDNIGHT-sun!