Meg og Vann

Jaha, så da sitter jeg her igjen. Jeg kan skrive et blogginnlegg uten å få akutt dårlig samvittighet for at jeg ikke skriver på oppgaven. For oppgaven er levert. Den ble ferdig natt til fredag 19. mai klokken 03.00. Da hadde jeg spist en bærepose med godis (og en fornuftig banan), tømt kaffemaskinen ved den stengte kafeen, sneket meg rundt på campus i frykt for å møte sekkemannen som jeg visste befant seg i nærheten, stått foran speilet i handicapdoen (som jeg først hadde sjekket at var sekkemannfritt) og vist thumbs-up til meg selv mens jeg jublet lydløst, og på veien hjem så jeg en grevling. Så lå jeg i senga mi og så i taket mens kaffen sørget for at kroppen min skalv som et aspeløv, og søvnmangelen gjorde at jeg måtte ty til hard viljestyrke for ikke å kaste opp. Dagen etter var det arrangert leveringsfest for meg, og jeg startet kvelden med å føle meg fyllesjuk ganger ti. Noen ganger er man så sliten at man ligger i rennesteinen etter en halv kopp øl. Denne dagen var jeg enda mer sliten enn dette, så ingen alkohol i verden klarte å få meg brisen en gang.


MEN, uansprett…

Jeg har drevet rundt i kjent og kjær plankton-stil etter dette, og har ikke de revolusjonerende nyhetene og komme med. Men jeg tenkte jeg skulle belyse min noe tragiske bloggtittel. Ikke at dette vil gi noen bedre innsikt i hvorfor siden min heter ”best uten vann”, for jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg fikk en dag i …oktober var det vel… en veldig trang til å lage meg en blogg. Som med de fleste andre ting måtte dette skje NÅ, så da ble det ikke mye tid til å fundere rundt navn og andre uviktigheter. Men altså, hvorfor er jeg best uten vann?

Som ullsokk sier det seg selv at jeg er mye bedre uten vann enn med. Riktig nok klarer jeg å holde foten din varm selv om jeg er våt, dette fordi jeg er laget av det geniale stoffet ull. Dessverre er det sånn at selv om jeg fortsatt holder på varmen begynner jeg å klø noe forjævlig (jeg er nemlig ikke en slik fancy ullvangsokk, men en sokk som bestemora di strikket til deg for lenge siden), og det er stor sannsynlighet for at du vil dra meg av og slenge meg i et hjørne.

Den skarpe leser har kanskje resonert seg frem til at jeg egentlig ikke er en ullsokk. Dette er et skalkeskjul, eller et kallenavn om du vil. Egentlig er jeg en jente med et ganske ambivalent forhold til vann. Jeg elsker å drikke det, jeg elsker å fiske i det, jeg elsker å være i båt eller kano, og å se sjø og hav. Jeg HATER å være i det. Jeg har aldri lært meg å svømme, da jeg hver gang jeg dupper kroppen i vannet får en følelse av å bli most. Lungene klarer rett og slett ikke å puste ordentlig når de er omsluttet av vann. Når jeg juksesvømmer (når noen skal ta bilde av meg, eller jeg er ute etter å få litt skryt) har jeg en fot nedi og haka rettet mot sola mens jeg puster fortere enn et damplokomotiv i god fart. Munnen former jeg som en trakt opp i luften så jeg skal være sikker på at den hele tiden holder seg over vannoverflaten. (Kan du skjønne hvorfor alle bildene av meg som svømmer blir mislykket?) Om det skulle komme en dråpe vann i nærheten av ansiktet mitt er hele badeseansen over. En dråpe i panna gjør at jeg blir nødt til å lukke øynene og holde pusten helt til jeg har klart å karre meg i land og funnet et håndkle. Denne prosedyren har jeg også i dusjen. Her må jeg alltid ha et håndkle hengende over dusjkabinettet, slik at fjeset til en hver tid er tørt. Dusjhodet må dessuten være tilstrekkelig langt nede på stanga, slik at vannstrålene ikke kan ta veien over hodet mitt og havne i fjeset. Jeg er altså best uten vann, men vurderer allikevel å finne en annen bloggtittel.